Vancouver var en veldig trivelig by. Vi bodde på YWCA. Delte do og dusj med naborommet, med et fiffig system. Når jeg var på do eller i dusjen trykket jeg en rød knapp, og da ble døra til naboen låst. Den ble automatisk låst opp når jeg gikk ut av badet. Hotellet lå sentralt (byen er stor, så "sentralt" er et vidt begrep), og vi fant ut av hvordan vi kom både hit og dit til fots eller med buss.
Vi besøkte selvsagt biblioteket som bl.a hadde en stor takterrasse med trær og planter, Kari var også på kunstmuseet og i Stanley park, og vi tok ei knøttlita ferge til et markedsområde med musikk, restauranter etc.

Etter fine dager i Vancouver pakket vi sakene og dro til togstasjonen.

Vi visste fra en  tidligere togreise med VIA Rail at kupeene var ganske små, og at det var lurt å ekspedere kofferten. Vi hadde derfor pakket de tingene vi trengte i løpet av reisen i ryggsekken. Koffertene hadde vi ikke tilgang til før vi ankom Toronto. I kupeen var det to stoler, når vi skulle sove ble stolene klappet sammen, og lå under den nederste senga.
Køyesengene ble slått opp hver morgen og ned hver kveld, vi trengte ikke gjøre noe, det ordnet den hyggelige Marielle som hadde ansvaret for vår vogn. Vi hadde egen do, og dusjen var rett borti gangen. Det fungert helt fint.
Vi bestemte sjøl om vi ville i første eller andre servering både for frokost, lunsj og middag, og serveringa var på hvite duker. Bra utvalg, ikke noe pre-made plastikkpakket mat på dette toget. Veldig hyggelige servitører og god mat. Alle måltider inkl drikke (uten alkohol) var inkludert i billetten. Vi delte bord med nye reisende hver dag, og det var artig å snakke med mange forskjellige folk. Etter hvert ble vi alle godt kjent.

Vi hadde begge med lesestoff, men det ble det ikke tid til. Det var alt for mye å se på! I annen etasje i noen av vognene var det vinduer som gikk hele veien opp (se bilder), vogna ble kalt the dome, eller the observation car. Det er noe meditativt i å sitte og se ut på landskapet. Ofte i ganske sakte fart, ofte fordi vi ventet på et godstog, eller lå etter et godstog. Godstogene har førsterett, men vi fikk ved noen anledinger passere hvis det var et veldig saktegående tog. Det er stort sett bare ett spor, så for å møte eller passere må vi vente til vi kommer til et sted med to spor.

Hvor mange innsjøer er det i Ontario? Svaret kommer seinere. Gjett litt før du får svaret.
Landskapet langs ruta var veldig variert, spesielt de første dagene. Mount Robson (3954 moh) er det høyeste fjellet i Rocky Mountains, vi så ikke toppen, den var innhyllet i en sky.
Da vi kom til Jasper skulle vi ha en tre timers pause, men vi var forsinket, og pausen ble på en time. Mange gikk av i Jasper, noen reiste derfra til Banff. Etter Jasper så vi innsjøer, sauer, elver, nye fjell, nye innsjøer, og trær, mange trær.

Så ble det plutselig fullt i utsiktsvogna. Det kom kraftige alarmlyder fra telefonene, vi fikk varsel om en tornado underveis til vårt område (se bilde av meldingen). Mange av oss hadde aldri sett en tornado før, så vi fulgte spent med på skyene. Togpersonalet forsikret oss om at taket på toget var meget sterkt, men likevel stoppet vi på en stasjon en god stund. Det var noen som skulle av der, og vi måtte vente til det var trygt for dem å gå av. Spenningen steg da skyene laget en typisk tornado-fasong, men så snudde den og dro en annen vei. Noen av oss var kanskje litt skuffet, men på den annen side var det kanskje like greit at den forsvant avgårde. De er ikke uvant med tornadoer i områder der, på store flate områder får den fyke fritt og dra med seg det som står i veien.

Vi fikk en pause i Winnipeg utpå kvelden den andre dagen, blant annet for bunkring og personalbytte.
Winnipeg så ut til å være en fin by. Vi hadde vel en times tid, tror jeg, så vi tok en spasertur og så oss litt rundt. Først gikk vi til et bygg som så helt spesielt ut. Det viste seg å være Canadian museum for human rights. Det var dessverre stengt (klokka var nærmere 22). Derfra gikk det en bru over til sentrum. Alt virket nytt, velholdt og godt planlagt her. Så var det nye mannskapet kommet på, vi hadde sagt farvel til vår ansvarshavende i vår vogn, den hyggelige Marielle, men ble paff da hun plutselig var der igjen. Så viste det seg at det var tvillingen til Marielle som hadde overtatt skiftet. De var prikk like. Og begge like blide. Morsomt.

Hva gjør man på et tog i fem dager? Jo, som sagt, utsikten er meditativ, men det var også mulighet for spill ombord. En hel togvogn full av ymse spill, inkl. scrabble og trivial pursuit og flere store og små puslespill. Og var ikke dette nok, var det også triviakonkurranse (quiz) en gang i blant, arrangert av togpersonalet. Kari var med på et vinnende lag sammen med et triveleg ungt par fra Ottawa, artig!
Og toppen på kransekaka: Kari så en svartbjørn på turen! Det var faktisk den andre svartbjørnen som ble observert. Forøvrig så vi også hjort, og sauer :-)
Og rødvinget svart-trost! Den så vi mange ganger (også i Nord-Dakota), det er en liten trost, men rød og gul stripe på vingen. Veldig fin.

Toget humpet avgårde, noen ganger fort, andre ganger sakte, og noen ganger sto det helt stille (og ventet på et godstog). Vi sov godt om natta, med ett unntak. Da kjørte de skikkelig fort for å ta igjen en forsinkelse, og folk mente de slang hit og dit i senga. Jeg sov som en stein hele natta, i motsetning til Kari og mange andre.

Vi kom til Toronto i rute, eller faktisk en halvtime for tidlig, så all forsinkelse ble innkjørt. De som jobbet på toget fortalte at ankomsten kunne variere med en time eller to, helt avhengig av godstog og andre tog.

Og hvor mange innsjøer gjettet du på at det var i Ontario? Det er nesten ikke til å tro, men det er utrolig mange! 250.000! Jeg antar de har telt med alt som er. Disse dekker tilsammen 20% av verdens ferskvannskilde.
Teller man innsjøene i hele Canada havner man over to millioner!

For å komme fra Anchorage til Seward måtte vi stå grytidlig opp. Det går ett tog på morgenen, og det går klokka 06.50! Det er veldig tidlig, spesielt når man er på ferie! Mange steder i USA har vi opplevd at offentlig kommunikasjon ikke er et førstevalg for de fastboende, her kjører alle bil, og de er så utrolig på tilbudssiden, de har hentet og kjørt oss hit og dit.
Debbie kjørte oss til togstasjonen i Anchorage denne tidlige morgenen. Toget til Seward er først og fremst beregnet på turistene (de som bor der har jo bil). Turen tar omkring fire timer, og med hyppige meldinger om severdigheter over høyttaleren. De lovet at vi skulle få se ørn, og hintet sterkt også om moose (elg). Og de holdt det de lovet. Vi så elg et par ganger. Noen mente de så en svartbjørn, men det viste seg å være falsk alarm. Høyt høyt oppe i fjellet så vi dall sheep (ville sauer), bare noen små hvite flekker langt der oppe i de stupbratte fjellene. Jeg hadde fått låne kikkert av Debbie, og kunne se at flekkene var levende dyr (de lignet riktignok veldig på geiter, men rasen heter dall sheep). Da vi nærmet oss Seward så vi utrolig mye ørn, jeg tror vi kom til ti stykker. En av dem fløy temmelig tett på toget, artig å se den på nært hold. Det er av rasen Bald eagle, den har hvitt hode, og er ganske lett å kjenne igjen. Kommer mer tilbake til ørn seinere.

På stasjonen i Seward ble vi møtte av cousin Kari (det er lett å gå seg vill i alle Kari-ene, men her snakker vi altså om en slektning av Anne). Vi møttes første gang i 2018, da Kari, Katrina og Debbie var i Oslo (Debbie er moren til Katrina som er søskenbarnet til Kari). Kari kjørte oss til hotellet, der vi fikk satt fra oss bagasjen. Seward viste seg å være en veldig koselig liten by, og de kunne by på mange kafeer med god kaffe. Cousin Kari hadde ordnet med billetter til SeaLife Center, og mens hun dro på jobb gikk vi og så på alskens undervannsdyr. Man kan mene mye om dyr i akvarium, men dette var også en forskningsstasjon der de presenterte en del forskning for besøkende. Sjøløvene kan bli  enormt svære, og vi fikk se en hann på litt over 1000 kilo. Hunnen veier en tredjedel av hannen. Ellers var det blekksprut (som gjemte seg), sjøstjerner, maneter, mange slags fisk, lundefugl og mange andre dykkerfugler der.

På husene i sentrum av Seward er det mange veggmalerier. Hvert år har de en konkurranse der deltakerne tegner en skisse av et veggmaleri. Når vinneren er valgt, skisser vedkommende opp maleriet på en diger vegg, og folk melder seg til å hjelpe med å male det ferdig (legge farge i skissen). De fleste veggmaleriene handler om gamle sagn og lokalhistorie.

Cousin Kari bor rett utenfor sentrum, men hun ville ikke at vi skulle spasere hjem til henne, det er en veldig rasutsatt vei, så vi ble hentet i bil. For ikke lenge siden gikk det ras der som gjorde at hun måtte ta båt til og fra jobben i Seward mens de jobbet med å åpne veien igjen (ikke ukjent situasjon for folk på vestlandet i Norge). Kari serverte selvfisket laks, så vill som den kan bli. Det var noe annet enn medisinert oppdrettslaks i Norge. Huset til Kari har store glassvinduer ut mot sjøen, og plutselig så vi flere sjøløver rett utenfor! Stor opplevelse. Det svømte også noen sel der ute. Dagen før så vi hval, det vil si, vi så ikke selve hvalen, men så at den blåste ut. Artig! Vi kunne godt ha blitt i Seward noen flere dager, men hadde avtalt å møte Debbie og reise til Homer sammen med henne.

På vei til Homer reiste vi innom en russisk-ortodoks kirke. Alaska var jo russisk inntil herr Seward (se bilde høyere opp) forhandlet fram en avtale mellom USA og Russland om å kjøpe Alaska. Russland trengte pengene, og summen var 90 millioner dollar. Dette skjedde i 1867. I Beringstredet er avstanden mellom Russland og Alaska bare fem kilometer på det minste.
Russisk-ortodoks religion står fortsatt sterkt i Alaska, spesielt blant den opprinnelige befolkningen (bl.a. aleuter og inuiter). Russiske misjonærer ble sendt ut for å omvende dem, men de var kloke, og klarte å beholde en del av skikkene og den opprinnelige religionen, og den ble blandet inn i den russisk-ortodokse.
Kari og Debbie så på kirken, men jeg klarte ikke løsrive meg fra ørneredet. Der vekslet to ørner på å passe på noen søte små, som ennå ikke raget med mer enn noen fjoner over reirkanten. Reiret var i et høyt tre, men siden kirken sto på en høyde slapp vi å brekke nakken for å se det. Ørneparet syntes ikke å bry seg om oss, de hevet seg bokstavelig talt over vår interesse.

Homer er i populasjon større enn Seward, men alt ligger så spredd her, ikke samlet i en kjerne, så det var litt vanskelig å få byfølelse. Da vi på kveldstur gikk forbi kinoen, hørte vi kinolyden utenfor. Rett ved satt en ørn øverst på en lysstolpe, den brydde seg ikke om at vi kikket opp på den, eller at biler kjørte forbi. Den holdt på med kveldsstellet, og konsentrerte seg om det.

I Homer bodde vi på Airbnb sammen med Debbie. Det var et lite toetasjes hus med spisested rett ved. Neste dag tok vi ferge fra Homer til Seldovia, en 50 minutters tur over Kachemak bay. En og annen sel svømte rundt kaia, og jeg så flere havoter underveis. De er bare så søte der de ligger på ryggen i sjøen, bare hodet og tærne stikker opp av vannet.

Seldovia har for meg bare vært det stedet der Hanna bodde. Hanna er en av personene jeg skriver om i boka som skal komme ut i slutten av oktober. Så det var utrolig spennende for meg å komme dit. Debbie pekte ut huset hennes da vi nærmet oss kaia. Vi gikk en tur til en forlengst nedlagt gravlund, der skal en av Hannas døtre være gravlagt. Ut fra et gammelt fotografi tror jeg vi fant ut hvor graven henes hadde vært (hun døde i 1932). Etter det store jordskjelvet i 1964 løftet havbunnen seg, og den gamle gravlunden ved sjøen ble liggende under vann når det var høyvann. Noen igangsatte arbeidet med å flytte gravene, og en ildsjel har laget skilt som markerer alle gravene på en ny gravlund. En enorm jobb, både med flyttingen, og å holde orden på hvilken grav som ble flyttet hvor. Vi fant gravene til de to siste ektemennene til Hanna. Hannas grav vet vi ikke hvor er. Det var mange norske navn på markørene, en av dem kom fra Ibestad, en liten plass i Troms fylke, der min far kom fra. Kan hende ville far min visst hvem familien hans var. Etter gravlunden gikk vi til huset der Hanna bodde fram til hun døde. Eieren var ikke hjemme, så vi holdt oss på respektfull avstand da vi tok noen bilder i området. Jeg har lest mye om Seldovia, og om Kachemak Bay og livet der i gamle dager, så det å komme dit var spesielt.

Når jeg skriver om personer som har levd, slik jeg gjorde i min forrige bok (Sigfred) og i den kommende boka, er det viktig å besøke stedene der disse personene har levd. På denne turen har jeg vært i Duluth, der Rakel bodde, i Aberdeen, Seattle og Seldovia, der Hanna bodde. Tidligere har jeg vært i Sunnfjord, der Hanna og Rakel vokste opp, i Sund (på Sotra) der Ingeborg bodde, og i Solund (Hordaland) der Petrine kom fra. Og selvsagt har jeg vært mange ganger i Bergen, der alle disse damene møtte Ludvig, som ble far til deres første barn. Han fikk 7 barn med 6 forskjellige kvinner, jeg skriver om fire av dem. Mer info om boka her: https://aceriksen.com

Vi tok tog (Amtrak) fra Portland til Tacoma, en fin togtur på 2,5 time. Tacoma ligger litt sør for Seattle, og har ca 220.000 innbyggere. Flyplassen for Seattle (SEATAC) ligger i Tacoma, og fly til og fra Anchorage går herfra, mer om det senere.
På togstasjonen i Tacoma ble vi møtt av Katrina, min cousin (min oldefar er hennes tippoldefar). Katrina er tugboatcaptain (tugboat heter bukserbåt på norsk), og til min store glede fikk vi omvisning i båten hennes. De jobber skift (bor på båten 2 uker om gangen), og da vi var på besøk var det fire andre på jobb der. Utenfor tugboaten har Katrina en gammel robåt liggende på land, det er hagen hennes. Hun dyrker litt av hvert av både spiselige vekster. Et gåsepar har funnet ut at dette er et fint sted å være, så da vi var der lå fru gås og ruget på eggene sine, fint plassert mellom urteplantene. Hannen hveste og forsøkte å skremme oss unna, vi holdt god avstand.
En artikkel om Katrina og om det å jobbe på tugboat.

Vi har tidligere skrevet om et troll, bygd av gjenbrukt treverk, som en dansk kunster visstnok har laget 150 varianter av. En av dem var i Ballard i Seattle. Digre troll, ja! Flotte detaljer.
Et helt annet troll gjemte seg under en bro. En mye skumlere type dette! The Fremont troll heter det. Områdene rundt het Troll avenue og the Troll park.

Ballard blir kalt for den skandinaviske bydelen i Seattle. Her bodde sjøfolkene fra Norge og Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. De kom hit for å fiske, og var den største gruppen av utlendinger i Seattle. Her var det masse laks og sild, og derfor også mange hermetikkfabrikker og lett å få jobb. Vi inntok lunsjen på en av de gamle pubene der.

Etterpå tok vi en tur opp til en utkikksplass, der hadde vi oversikt over mye av byen Seattle. Den er diger. Tror de snakket om 750.000 innbyggere, så den er faktisk ikke veldig mye større enn Oslo. Men kanskje det er alle de høye bygningene som gjør at den virker så stor. Fra utsiktsplassen rager the Space Needle over alle bygningene, den er 180 m høy, og man kan ta heis opp til 150 m og nyte (?) utsikten. Ikke noe for en med høydeskrekk. Men fin å se på fra bakkeplan :-)

Et av mange artige steder i Seattle var the locks, slusene. Jeg tror vi var der i flere timer. Morsomt å se båtene komme inn i slusene, vannstanden øke, og så åpne opp i den andre enden. Det var også lagt opp til at vi kunne gå til vinduer under slusene og se på fiskene gjennom et vindu. Veldig pedagogisk og morsomt lagt opp.

Jeg har tidligere skrevet om research for boka mi i Duluth. Det ble tid til research her også. Vi dro til en kirkegård og lette etter graven til sønnen til en av de jeg skriver om. Og sannelig! Vi fant den!

Så må jeg bare avslutte med et bilde av en bil. De som er Prince-fans vil kjenne igjen logoen. Og apropos Prince: da vi var i Minnesota var antrekket Prince brukte i filmen Purple rain stilt ut i et bibliotek i St.Paul. Det er 40 år siden filmen kom ut, jeg husker veldig godt da jeg så den, på førpremiere i Oslo. Jeg ble hekta på Prince fra første sang.

Da vi kom med toget frå Seattle til Portland vart vi henta av dei gode venene våre, Margaret og Sharyn, som vi har kjent i mange år. Måten vi vart kjent på er litt artig: Både Margaret og eg var med i ei facebookgruppe som heiter Lesbian gardeners, og da dei skulle til Norge spurte ho om tips til overnatting. Vi var så heldige å få låne ei av nabohyttene i kolonihagen der dei kunne bo, og vi hadde ei fin veke saman i Oslo. Seinare besøkte vi dei i USA, og har drøymt om å koma tilbake både til huset deira i Portland, men serleg til Astoria der dei bur mesteparten av tida.
Astoria er ein utruleg fin liten by som ligg nordvest for Portland, der Columbia-elva møter Stillehavet. Mange skandinavar slo seg ned der, det var godt fiske, serleg laks, og "canning"-industrien blomstra.
(Det er framleis laks der, og vi har ete mykje villaks, nam!). Det er mange norske/svenske/danske/finske namn å sjå og det er laga ein minnepark med mange fine element som t.d skipskister immigrantane hadde med.
Å jobbe i fiskeindustrien var hardt for einkvar og det verkar som det var enda hardare for dei mange kinesarane som kom for å søke arbeid. Det er satt opp minnepark for dei som ofra liv og helse i dette arbeidet; The garden of Surging Waves, første del kom opp i 2014.

Astoria er kjent for sine flotte, store hus, mange av dei vart bygd for lakse-og tømmerbaronar. Mange er oppussa og har alle dei små detaljane bevart, andre treng renovering, antakeleg er dei dyre å kjøpe og dyre i drift.

Men det er heimlause også i denne byen, om enn ikkje så synleg som i storbyane. Vi har sett teltleirar mange stader, serleg langs jernbanelinjene, ofte farleg nært, folk søv også på fortau, under bruer, overalt der dei kan finne ein plass. Vi har spurt dei vi kjenner om det finst overnattingsstader for dei, og det er ulikt frå stat til stat. Uansett er det nokre som ikkje passar inn i kriteria for overnatting, og det er høg bruk av rusmidlar, serleg fentanyl som er eit stoff som kjem i pulverform, er 50 gongar sterkae enn heroin og fører til mange overdosar, to milligram kan vera dødeleg.
Det er eit stort og aukande gap mellom dei som HAR og EIG og dei som ikkje har noko. Det kan det vera stor skilnad til og med i den same gata. I Portland hos Margaret og Sharyn bor dei i eit strøk med fine hus og hagar, men berre hundre meter bort står det ein utrangert bil der det bor nokon. Kor dei vaskar seg og går på do? Ukjent, eller vi vil ikkje vite det...

Vi heldige hadde det trygt og godt i huset, drakk god kaffe frå kaffebarar, fekk servert nydeleg mat, prata masse!
På veg frå Portland til Astoria var vi innom både eit område der ei av damene som Anne skriv om hadde bodd, besøkte eit skandinavisk senter og ein park der den danske kunstnaren Thomas Dambo har satt opp eit av trolla sine. Han har laga ein serie, the Northwest Trolls: Way of the Bird King, som er plassert fleire stader i Orgeon. Vi såg etterkvart tre av desse rundt om og dei er utruleg uttrykksfulle!

Ein av dagane fekk vi besøk av cousin Arne og kona Beverly frå Salem, dei hadde kjørt i mange timar for å treffe oss, og vi hadde ein fin dag med lønsj og besøk i Astortårnet med fantastisk utsikt.
Vi vil tilbake til Astoria, gjerne bo her ein lengre periode!

Vi gikk ombord på toget, the Empire Builder, i St.Paul, Minnesota, sent på kvelden. Det var en spesiell opplevelse. Vi ankom togstasjonen i god tid, et skilt på vei inn annonserte at det var et bryllupsarrangement inne på stasjonen. Det skjer så lite på Union Depot station Saint Paul så de leier ut stasjonshallen til ymse arrangement. Og denne kvelden var det altså bryllupsfeiring med drinker og dans og musikk på full guffe. Det ble litt slitsomt etter hvert, vi var trøtte og toget var en time forsinket. Det var deilig å komme på et tog der mange allerede hadde lagt seg.

Vi hadde bestilt sovevogn og ble vist hvor vi skulle gå på. En utrolig hyggelig fyr, Gul, kontaktpersonen for alle i vogn 730 tok imot oss. Sengene var redd opp, og vi kunne bare gå og legge oss. Overkøya var temmelig smal, men hadde heldigvis en sikring, så det var ingen fare for å dette ned. Kari tok luksusvarienten nede (brei seng)! På vårt forrige tog med overnatting (New York til Chicago) hadde vi kupe av type roomette. Det er en minikupé der stolene blir omgjort til en seng. Det var ikke plass til kofferter der, så de var levert inn til togpersonalet. På toget til Seattle burde vi også levert bagasjen, men på stasjonen sa de at vi kunne ta den med inn. Vi erfarte fort at det ikke er plass til kofferter under senga. Så moralen er: ansatte i billettluka vet ikke nødvendigvis hvordan det er på toget.

Vi gikk altså ombord i Minnesota, spiste frokost i North-Dakota, og lunsj i Montana. Det er mulig vi spiste middag i Idaho og våknet i Washington.

Nord-Dakota er flatt. Stoore områder med dyrket mark (monokultur), vi så veldig lite bebyggelse annet enn noen gårder her og der. Da vi nærmet oss Montana ble det litt mer kupert her og der, litt rart landskap egentlig, et stort stykke helt flatt, deretter kupert og grønt udyrket landskap med fjell i det fjerne, og så igjen enorme områder som var flate og oppdyrket. Jeg vet ikke hva de dyrker her, vi ser enten bare mørk jord, eller tynt grønt dekke. Og masse vann. Alt fra bittesmå, sannsynligvis kunstige, små vann til digre innsjøer. Mange av stedene der det var små vann tett i tett så vi også fugler som vi ikke helt har lart å finne ut av. De sitter på et gjerde eller på toppen av et halmstrå, er helt svarte, og det ser ut til at de har en rød krage. Noen av dem ser jeg er rødvinget svarttrost, men de med rød krage har vi ikke klart å finne ut av. Ellers ser vi fasan spankulere ute på jordene, en del gjess, og en mengde små svarte og hvite ender svømmer rundt i de små dammene.
Her og der er det store områder med massevis av kyr med temmelig nyfødte små kalver. Mye hester også.

I Nord-Dakota er det tydeligvis en del oljeutvinning. Store pumper, en mengde tanker, og flere steder har vi sett rør opp fra bakken, der de brenner av gass som de ikke har bruk for. Så vidt jeg har forstått reduserer gassutslippet trykket i oljebrønnen, men metangassen er ikke bra for miljøet. Ved å brenne den i det den kommer opp, blir den omgjort til karbondioxid, som heller ikke er bra, men mindre skadelig enn metan.

Maten på dette toget er mye bedre enn på toget fra New York til Chicago. Der var det plastpakket mat. Her er det høyere standard med hvite duker og blomster på bordene. Det er firemannsbord, og vi kommer derfor alltid sammen med to andre. Forskjellige folk hver dag, artig.
Togreisen er dyr, men vi har altså eget rom (med do og dusj), tre måltider pr dag, og fraktes over 3000 kilometer. Inkludert har vi fin utsikt, hyggelige medreisende, og null stress. Supert, etter min mening. Toget, Empire Builder, har to etasjer (vi bor oppe) og en egen utsiktsvogn med vinduer på alle kanter. Det er også vogner uten sovekupé, der er det brede seter og med veldig god beinplass, så man kan vippe setet temmelig langt bakover uten å ligge i fanget til de bak.

James J. Hill sto bak byggingen av denne jernbanelinja tvers over store deler av nord-Amerika. Vi så huset hans i Minneapolis, det var huset til en skikkelig storkar, no doubt. Han ble kalt the empuire builder. Great Northern railroad ga derfor navnet Empire Builder til togene som går denne strekningen som en hyllest til James J. Hill.

Nord-Dakota var som sagt flatt. Enorme flater, både dyrka mark og mye vann og myrer. Et område med store fuktige myrområder er samlingssted for trekkfugler som emigrerer, der kommer (ifølge de som kan noe om det) nesten alle trekkfuglene innom.
På grunn av forsinkelse (som det visstnok alltid er på amerikanske tog) fikk vi ikke sett the glacier park, som alle snakket om. Det var mørkt da vi kom dit, så vi så ingen ting.
Toget sto lenge stille i Spokane, i firetiden om morgenen, der ble de bakerste vognene hektet av, de skulle direkte til Portland. Vi skal jo også til Portland, men da jeg sjekket tog fra St.Paul til Portland kom ikke den muligheten opp. Tvert i mot, det sto at de ikke hadde denne ruta. Så vi reiser til Seattle, og tar et annet tog derfra til Portland.

Området ved Cascade-fjellene er totalt annerledes enn i nord-Dakota. Her er tett skog, og høye fjell. De høyeste toppene er på nesten 4400 meter, de har spisse vulkantopper. Det er noen få tunneller, i en av dem når vi toglinjas høyeste punkt, som er 850 moh. Området runde Cascade-fjellene er veldig populære turområder, med 700 små vann/innsjøer og 1,6 mil med  turstier. Vi har kjørt gjennom Okanogan-Wenatchee nasjonalpark og langs Mount Baker-Snoqualmie nasjonalpark. Men altså, mye skog.
En frivillig fra organisasjonen Train Trails snakket via høyttaler om en del av severdighetene vi passerte.

Da vi ankom Seattle, Washington, var vi to timer forsinket. Vi rakk likevel å spise lunsj og kjøpe kaffe før vi gikk på toget til Portland. Behagelig tog, god plass, ingen forsinkelse.

Som mange (iallfall bibloteksfolk) har fått med seg, har det vore mange angrep på retten for bibliotek/bibliotekarar til å fritt kunne velge kva for bøker dei vil låne ut i USA.
Kampanjar er laga for å stoppe utlån av spesielt LHBTQ-bøker, av desse er ei av dei mest kansellerte den grafiske romanen "Gender Queer" av Maia Kobabe og Juno Dawsons "This Book is Gay". Kampanjane er for det meste initierte av republikanske politikarar og av ei gruppe som kallar seg "Moms for Liberty"(!).
Den amerikanske bibliotekorganisasjonen, The American Library Associaton, lagar kvart år lister over "banned books", og av dei 10 første på lista har 7 av dei LHBTQ-tema. Andre tema som tydelegvis er kontroversielle er rasisme, ei av bøkene som er forsøkt kasta ut er Toni Morrisons klassikar "The bluest eye"...!!
Foreldregrupper på mange skolar prøver, og har lykkast med, å kaste ut bøker frå skolebibliotek, det var ei kraftig auke i dette i fjor da meir enn 4000 titlar har blitt forsøkt fjerna.
Ein stor trussel mot demokratiet. Men no er det eit lyspunkt å spore, fleire statar med demokratisk fleirtal, m.a MInnesota, har vedteke ei lov som forbyr bibliotek og skolar å forby bøker, og for dei som har gjort det skal det vanke bøter.
Da eg besøkte hovudbiblioteket i Minneapolis var det gledeleg å sjå at ei stor ungdomsavdeling hadde brosjyrar med boktips for gruppene Gay, Lesbian, Bi+, Intersex, Genderqueer og Transgender! Det er alltid oppslag på biblioteka om at alle skal behandlast respektfullt m.o.t rase, kjønn, gender etc.

Ungdomsavdelinga hadde forøvrig eit stort Teen Tech center, altså der dei kan lage ting, og veldig mange arrangement gåande. Det er mange heimlause i byen og haldninga til å sove i biblioteket var liberal, eg observerte ei vakt som iallfall ignorerte eit par sovande i gode stolar ved peisen! Ja, det var peis der!
Frivillige som hjelper til i bibliotek og andre offentlege institusjonar er vanleg i USA, så også i Minneapolis. Det var ikkje tid for meg å finne ut korleis bibliotekarane stiller seg til dette, det er nok godt innarbeid i kultursektoren b[de i bibliotek, museum og andre stadar.
Hovudbiblioteket er bygd i 2006, er kjempestort, og ligg veldig sentralt. Biblioteket har mykje kunst på veggane, og eg fekk med meg ei fin utstilling med kåring av årets vakraste bøker og dessutan utstillunga Voices of the unheard som er laga av The George Floyd Global Memorial. Utstillinga er laga av studentar som diskuterte opprøret som kom etter at ein politimann drepte George Floyd i 2020.
Vi bodde forresten ikkje langt frå der det skjedde i Minneapolis, og restar av politistasjonen som vart nedbrent etterpå står der enno. Dei har bygd opp eit nytt postkontor, men diskuterer korleis eit monument skal vera for å markere den grusame hendinga. Det er fleire folkemøte på gang, las eg i lokalavisa, og stort engasjement for korleis det skal utformast og kor det skal ligge. Mange lokale forretningsdrivande måtte legge ned etter hendingane og strøket har ikkje hatt det beste ryktet. Cousin Kari som har vore vår beste guide dei dagane vi var i Minneapolis fortalte at den lokale bibliotekfilialen ikkje vart øydelagt, der stod lokalbefolkninga vakt for å hindre at tilreisande bråkmakarar kom inn...

Eit litt anna og meir ærverdig preg har hovudbiblioteket i St.Paul.
Ein blid bibliotekar viste meg litt rundt og fortalte at slik som det står no vart biblioteket bygd i 1917. Søylar, trapper og praktfulle tak. Ei eiga Scott Fitzgerald-avdelig er dei stolte av, han var fødd i byen. Eg har berre sett filmen som er basert på boka The great Gatsby, men er eigentleg meir interessert i kona hans, Zelda Sayre, også forfattar og skodespelar.
Utafor biblioteket er det ein flott park med blomster og benkar og små statuar av figuarane i Peanuts, Knøttene. Opphavsmannen Charles M. Schultz (1922-2000) er frå Minnesota.
Snoopy og Charlie Brown er vel mellom dei mest populære teikneseriefigurane nokonsinne.

Her kjører alle bil. Men ikke vi! Vi er de rare turistene som tar buss og trikk. Forleden dag tok jeg buss til St.Paul, og gikk over på ekspressbuss til Duluth (2,5t). Jeg tror Greyhound nå heter Jefferson Lines, eller er kjøpt opp av dem. Anyway, da jeg ankom Duluth fikk jeg nesten  kuldesjokk. Det kjentes som en iskald nordavind, og strøket der jeg gikk av bussen var heller ikke noe godt førsteinntrykk. Det er trist å se hva fattigdom og rus gjør med folk.
Jeg fant raskt hovedgata, Superior street, og en pizzabar. Hovedformålet med turen var å få et slags inntrykk av byen. Jeg har lest en del om hvordan den så ut, og hva folk drev med rundt år 1900. Ja, vi snakker selvsagt om research igjen. En av de jeg skriver om emigrerte nemlig til Duluth. På den tiden var det kommet jernbane dit, og mye handel gikk via den utrolig digre innsjøen Lake Superior. Jeg har ikke de harde facts om størrelsen på disse innsjøene, the Great Lakes, men de er enorme både i omkrets og dybde.

Etter matinntaket fant jeg biblioteket (det er flere bibliotek i Duluth, men dette var the Public Library i Superior street). De har en stor avdeling for lokalhistorie, og der ble jeg sittende resten av dagen og kvelden. Alle steder har sin historie, og hvis man graver litt, er det så mye spennende som har skjedd. Det mange forbinder med Duluth er vel den helt merkelige innretningen som heter the Aerial Lift Bridge. Den ble bygd i 1904-1905. For at båter skal kunne passere under en bro kan det ikke være en vanlig lav bro. Duluth var det en bro som er helt spesiell. Jeg klarer ikke forklare det ordentlig, men opprinnelig var det en slags kurv (med folk og biler) som ble trukket over fra den ene til den andre siden. Den aller første overfarten var i februar 1904, og det tok 75 sekunder å komme over til den andre siden.

Denne gondolen, eller kurven, eksisterer ikke i dag, nå er det en hel brolengde. Når båter skal passere under, heises hele brua opp til toppen. Se bildene på Wikipedia.
For spesielt interesserte finnes det en veldig detaljert video på youtube. Om historien, om byggingen, om utviklingen.

Men altså, min tur på biblioteket gjaldt ikke denne rare brua, men jeg ønsket svar på spørsmålet: hvordan reiste emigrantene som kom med båt over Atlanteren til New York videre til Duluth? Bibliotekarer er som kjent hjelpsomme folk, og jeg fikk en diger bok med avisklipp om Duluths historie. Det handlet om jernbanehistorie, handel, politikk, sjøfart, tømmer, immigrasjon, og litt sosietetssladder. Jeg kunne sittet der i dagevis. Så mye interessant. Duluth hadde en bane ikke ulik den i Bergen, altså Fløybanen. Det er ganske bakkete i sentrum av Duluth, så de bygget en kabelbane som gikk på skinner opp til toppen. I 1901 (tror jeg) ble det brann i en bygning på toppen, varmen gjorde at en kabel brant opp og vogna som sto på toppen, raste nedover på skinnene og ned til sentrum. De der nede hadde skjønt hva som var i ferd med å skje (de så røyken fra brannen) og hadde fått evakuert alle folk fra området der vogna ville komme ned, så utrolig nok ble ingen mennesker skadet. Vogna og billettkontoret var selvsagt bare pinneved etterpå.
Her er bilder fra kabelbanen og omtale av ulykken.

Fikk jeg svar på spørsmålene min da jeg bladde gjennom gamle avisutklipp? Hvordan reiste emigrantene? Tja, kanskje. Jernbaneutbyggingen var som sagt godt i gang, ett selskap hadde til og med rukket å gå konkurs, så det var mulig å reise med tog fra New York til Duluth i 1904 (som er det årstallet jeg var på jakt etter). Konklusjonen er at etter all sannsynlighet reiste de på samme måte som Kari og jeg har gjort. Med tog. Tror jeg.

P.S: Jeg var i Duluth 15.mai 2024, på 149 årsdagen til Rakel, en av de jeg skriver om. Hun emigrerte til Duluth i 1902, og er årsaken til at jeg reiste til Duluth for å se meg om og lete etter informasjon om byen på den tiden hun kom dit.

Oldemor mi, Marit Gjønnes, hadde tre søsken som emigrerte til USA på slutten av 18-og byrjinga på 1900-talet.
Det var eldstesøstra Marta, og brørne Anders og Einar, av desse var det berre Einar som kom tilbake på besøk på 1960-talet.
Marta sendte brev og nokre av desse har eg arva frå ei anna søster, Karen (som alle kalte Kalle).
Det er brev som fortel om dagleglivet på garden i Wisconsin med hardt arbeid, og det er rørande brev om da dottara vesle-Karen døde da ho var 11 år. Ein annan bror, Ola, skriv til Marta og fortel om den dagen mor Karen (det blir mange Karen her!) døde.. og det er lett å skjøne at Marta sakna mor og resten av familien, ho hadde aldri sjansen til å reise tilbake.
Men heldige oss som kan reise og besøke etterkommarane i Wisconsin, Minnesota og Oregon.
I Frederic, Wisconsin, var det tillyst family reunion, som vi også var med på i 2017, og det vart ein flott dag i strålande solskin. Karen (!), ei av tre spreke søstre i 80-åra, hadde arrangert både ute og inne, mellom anna med store oppslag i garasjen med familietre og bilder. Andre hadde tatt med seg bilder, heimvovne teppe (Orkdalsmønster), kiste som emigrantane hadde tinga sine i, ein fin gamal kjole, eit sjal etc.
Det var Gud signe maten på vårt bord trestemt, kontaktar vart knyta og praten gjekk med gamle og nye bekjente. Alle hadde med mat, mellom anna var det fårikål, lefse, og i trøndersk stil var det gode kaker.
Dagen etter besøkte vi familiegravene på to ulike gravplassar; i USA er det visstnok ein lov som sier at ingen gravar kan blir sletta før den siste som er gravlagt der har ligge der i 100 år, og det er store område satt av.
Nokre gravlagde har to steinar, det er dei som har vore i det militære, og det er stor honnør og markering på Memorial day som er 26 mai.
Deloris, ei av dei utrulege spreke søstrene var forresten ein pioner i det militære (oberst), og fekk t.d gjennom at kvinner kunne bruke  bukser i teneste!
Vi besøkte skulen i Clam Falls der den eldre generasjonen gjekk, den liknar på min gamle Sølberg skule med 18 elevar! Kirka var og er viktig, og i gangen der var det konfirmasjonsbilder av mange i familien Gjønnes/Engen.
I det heile tatt, fine og hjartevarme dagar, allerede første gongen eg var der kjente eg på at dette er slekta mi.
Kalle hadde fortalt så mykje om dei, eg har arva albumet hennes med alle bilda, og dei har dei same verdiane som mange av mine formødre/fedre har, arbeidssame, nøysame og kristne. Mange av dei har vore på besøk i Norge opp gjennom åra, og i dei siste har vi tatt i mot nokon kvar sommar, det er veldig triveleg!

Ingen av slektningane driv jordbruk lenger, men da eg kjørte rundt med Raymond spurte eg litt om kva som blir dyrka, og det var veldig mykje mais. Elles var det ein god del attgrodde område slik det også er heime. Eit interessant fenomen er at det er fleire Amish-busettingar her, og dei dyrkar jorda og lever mest mogleg på gamlemåten.  Dei er gjerne dyktige handverkarar og, og har godt renomme, dei driv sal av grønsaker og frukt og marknadsdagar, så antakeleleg er dei viktige for å halde liv i landsbygda pr. i dag.

Da vi var i New York ønsket jeg å finne huset i Greenwich village der min oldefar Ludvig bodde. Greenwich village var den gang stort sett befolket av kunstnere og fattige, nå har neppe fattigfolk råd til å bo der. Vi fant raskt huset, og kom i prat med en dame som satt på trappa og leste avisa. Hun var ikke helt sikker på om huset var det samme som sto der i 1909, eller om det hadde blitt revet og erstattet av et nytt på 1920-tallet. 

Oldefar Ludvig bodde her da han døde i 1909. Historien jeg har hørt var at han jobbet som husmaler, og falt ned fra et stillas. På dødsattesten hans står det at han lå på St. Vincent sykehus i fem dager og døde av lungebetennelse. Begge deler kan være riktig. Uansett, det var artig å finne huset og området. Det er mange gamle hus der, hus som helt sikkert sto der også da han levde.

Når Anne og eg går ut frå eit hotell eller kva det no er, tar vi nesten alltid feil retning før vi oppdager på google maps at vi må snu! Det gjorde vi i NY også, men kom forbi Route 66 med masse motorsykkelmodellar på veggane og hyggeleg personale, der hadde dei nydeleg frukost, avacado-omelett med masse frukt, nam. Kvifor lagar vi ikkje slikt heime?
Det første målet var High Line, som er ein fantastisk park anlagt på ei nedlagt jernbanelinje, 2.3 km lang. Det veks tre, buskar, blomster langs vegen og det er masse kunst, både permanent og skiftande. Ein fantastisk ide som vart lagt fram av eit par lokale menn først, og som etterkvart fenga også hos byregjeringa.
Veldig populært, og til tider litt køgåing. Det vi observerte undervegs var at langs parken reiser det seg no nye bustader for folk med mykje pengar. Høgst sannsynleg var dette ikkje eit serleg attraktivt område å bo i før parken vart anlagt og dei som budde her er nok utkasta, eller husa er rivne. Gentrifisering, så det flotte prosjektet som i utgangspunktet ville høyne livskvalitet og trivsel går ut over dei som har minst, eit ikkje ukjent fenomen..
Turvegen gjekk ikkje i rett linje og vi gjekk i feil retning først, så vi gjekk nok lengre enn 2.3 km, målet vårt var i retning Greenwich village.

Eg ville gjerne besøke bokhandelen Three lives som har klart å halde det gåande i over 40 år, dei har kunnskapsrike folk og eit triveleg miljø. I og med at eg hadde lest ein biografi om Carson McCullers, men ikkje noko av henne, kjøpte eg den siste romanen ho skreiv, The member of the wedding, fordi det var den tynnaste. Tok bilde av mange andre fristelsar for evt. seinare bruk!
Vi fekk oss god kaffe på ein nabobar, og sat lenge og observerte ein fars baseballtrening av sonen, artig!

Vi måtte besøke den legendariske Stonewall Inn som var åstad for homoopprøret 28 juni 1969. Politiet raida jamnleg
utestaden for skeive, men ein dag var det nokre av gjestane som hadde fått nok og satte seg til motverge. Dette vart springbrettet til ei vaksande skeiv rørsle som spreidde seg til heile vesten i første omgong.
No var det livleg biljardsepeling og prat der, jovial stemning. Men bygninga bar preg av at det var starta oppussing i bygget og det trengst nok, det var ganske mykje mugglukt!
Vis a vis er det ein liten, no ganske sliten, park med the Gay liberation monument som består av to sittande damer som forsiktig berører kvarandre (!) og to ståande menn.
Det burde jo ikkje vera provoserande, men det var strid om å sette det opp, det kom opp i 1992 da, kunstnaren er George Segal.

Vi bestemte oss for å gå tilbake til hotellet på Manhattan, og turen som skulle ta ca 1 time, tok nok 2.5 iallfall. Mykje å sjå på, mellom anna fantastiske streetdansarar!
Tilbake på rommet var det berre å stupe i seng og sove tiltrass for den bråkete vifta utafor og veeldig mykje trafikk!

Vi sto opp kvart på fem for å få med oss innseilingen til New York. Og det var det verdt. Trøtte og udusja (og uten frokost) tumla vi oss opp på dekk 12, og det var det flere enn oss som hadde gjort. Det var mørkt, og helt magisk å se lysene fra New York etter hvert som vi kom nærmere. Vi seilte under Brooklyn Bridge som var flott opplyst. Brua er nesten 500 meter lang. Vi hadde hørt at det skulle være fire meter klaring fra toppen av skipets pipe til brua, men det så ikke ut som det var mer enn noen centimeter. Litt skummelt! Skipet fikk ikke slagside selv om alle sto på babord side for å se frihetsgudinnen der hun sto opplyst og ønsket oss velkommen.

På vei inn passerte vi en liten og grønn øy, Governor island. Ifølge en avis er dette en liten oase (for noen få?), men den er nå truet av utbygging med høyhus.
Etter innseilingen rakk vi både dusj og frokost før vi gikk i land. Det var ikke bare-bare å komme seg i land. Organiseringen av køsystemet for å komme seg av båten var ikke noe å skryte av, men det ble jo ganske sosialt, folk pratet med hverandre, om hvor de kom fra og hvor de skulle. Vi ble kjent med en dame og hennes far, de hadde vært på QM2 i fire måneder, og feiret hans 90-årsdag. Han hadde heldigvis rullator, og kunne sette seg ned der nå og da mens vi sto i kø.

Vi hadde fått tips om at det var mulig å ta en ferge fra Brooklyn-terminalen og inn til Manhattan. Ferga gikk bare noen meter fra der vi gikk i land. Verdens mest serviceinnstilte mann sørget for at alle fikk riktige billetter, og kom på riktig ferge. Vi tok ferga til Wall street, og gikk derfra til tbanen som vår hjelper på ferga hadde informert oss om. 

Etter å ha levert bagasjen på hotellet (vi var der tidlig på morgenen) satt vi kurs for the Metropolitan Opera. Og lo and behold! vi fikk billetter til the Hours. Vi så operaen via en live overføring til Gimle kino i fjor, nå var vi klar for the real thing. Billettprisene på the Met er vanvittig høye. Du kan dra opp med fem tusenlapper for de beste plassene. Vi nøyde oss til plasser bakerst på øverste balkong, 41 USD pr pers. Det var en opplevelse å være der! Vi har vært utenfor Operaen før (i 2017), men aldri innenfor. Der, som alle andre steder i New York, var det dyrt å kjøpe seg noe. Jeg (Anne) kjøpte et plastglass med iste (trodde det var saft), og for det måtte jeg ut med 8 USD.
Stjernene René Fleming, Joyce DiDonato og Kelli O'Hara var ikke stjerner uten grunn. Alt i alt en flott forestilling!

Sakte reising de luxe! Det var den første lengre båtreisa mi ( har hatt 2-3 døgn på Hurtigruta), og eg likte det veldig godt. Vi hadde balkong, rett nok sat vi ikkje noko serleg der i og med at det var ganske kjøleg mesteparten av tida, men det var likevel fint å åpne døra til stille hav eller bølger, og ikkje minst vakne og ligge og berre sjå og la tankane fly. Data-detox nokre dagar er også fint, litt rastlaus den første dagen, eg er ganske flittig fb/nyheitsbrukar elles...
Kva gjorde eg ombord? Hadde korøving kvar dag med konsert på lørdagen, kjempefint! Eg har alltid tenkt at eg skal synge i kor att, og no fekk eg verkeleg lyst til det. Det er noko med å vera tilstades her og no og berre konsentrere seg om å synge, deilig! Vi hadde unge, proffe folk som korleiarar, og song alt frå "Yesterday", "Thank you for the music" til kampsongen "Do you hear the people sing" frå Les Miserables. Sistnemnte er skikkeleg fengande og passande for 1 mai ombord ( ein av dei få 1 mai'ane eg ikkje har gått i tog forøvrig).

Dette fører jo til spørsmålet om arbeidsforhalda for dei 1292 tilsette om ombord?
Det fekk vi ikkje vite, det er nok ikkje heilt comme il fault å spørre direkte om det, men dei jobba iallfall lange dagar og heile tida.
Anne snakka med frisøren sin og ho hadde 9 månaders kontrakt, var filippinsk og hadde gått ombord i Cape Town..
Det er mulig at dei fleste jobbar på kontraktsbasis...
Dans: Det var fleire dansekurs, og vi tenkte å gå på nokre av dei, men det vart berre ei økt med linedans, artig, men litt ukoordinert frå mi side!
Bibliotek: Ei stor hylle med bøker som folk hadde donert, hummer og kanari der, men absolutt mogleg å finne noko bra på primært engelsk, litt på tysk. Sitteplassar med utsikt, vi sat der lenge første kvelden og hadde ein god prat med ei Manhattan-dame, litt Woody Allenfilm-aktig! Oppgitt over den amerikanske politikken...

Prat med folk: På det faste bordet vårt sat vi ved sida av eit tysk par, så da fekk vi praktisert tysken, dei feira mannen sin 60-årsdag. Ein interessant prat fekk vi med Mary May og David frå Carolina. Ho driv med restaurering av gamle bygningar, treskjering og dekorasjonsarbeid, diskuterte eindel politikk med dei. Ikkje optimistisk med tanke på korleis amerikanske politikk er, dei har ingen tiltru til politikarar generelt.
Anne vart kjent med sveitsaren Oliver, operaelskar ( Lise D!), teaternerd, og reiste tydelegvis alltid åleine, no hadde han fått turen over som gebursdagsgåve frå far sin.
Den siste kvelden prata vi med eit ungt par frå Paulsby utafor Seattle! Ein norsk landsby, og han hadde vore masse i Norge på jobb, ho skulle vera med neste gong og sjekke norske aner.
I det heile tatt, mange folk, dei aller fleste veldig hyggelege!
Mat: Masse! frukost, lønsj, afternoon tea og middag, vi åt ikkje alle desse kvar dag.

Hvorfor reiser vi med båt i litt over 7 døgn i stedet for å ta fly i 7 timer? Årsaken er at jeg (Anne) ikke vil fly hvis jeg ikke absolutt må. Jeg ville foretrukket et containerskip om jeg kunne, men det kan jeg ikke. Da koronoaen slo til sluttet de å ta med passasjerer, og har sagt at de ikke skal ta det opp igjen. I hvertfall ikke de som bare går rett over Atlanteren (ACL). Så da ble det Queen Mary 2, et stort passasjerskip som går direkte fra Southampton til New York.

Når dette skrives er det torsdag. Vi gikk ombord søndag ettermiddag. Det var lang kø, men den gikk ganske fort. I det vi gikk ombord satt vi telefonene på flymodus. Det er ekstremt dyrt å motta meldinger eller samtaler på båt. Vi kunne kjøpt internett, men valgte å ikke gjøre det fordi vi trodde vi måtte kjøpe for hele reisetiden. Ombord fant vi ut at det er mulig å kjøpe for bare 24 timer, så det er det vi har gjort nå.
Vi stiller klokka en time bakover nesten hver natt. Da blir overgangen til en annet døgnrytme uproblemetisk. Tror det er seks timer tidsforskjell fra Southampton til New York.
Været hittil har vært fint. Vi hadde en natt med en del vind og rufsete sjø, men det gikk greit. I dag, torsdag, var det tett tåke, vi hadde sikt på omtrent to meter. Da tåka letta løp jeg på dekk for å se om jeg så land, men det er for tidlig. Vi skal visstnok kunne se fyret fra Cape Race i kveld. Dette fyret var det først emigrantene så da de nærmet seg Amerika, enten de skulle til Boston eller New York. Seint i kveld passerer vi stedet der Titanic gikk ned i 1912.

En amerikaner, dr. John Grabowsky, holder foredrag om emigrasjon her. Veldig interessant. Tre foredrag totalt. Han er professor ved Cleveland University. Ellers er det mange andre foredrag, om ymse tema. Passasjerene ble invitert til å danne et gjestesangkor, Kari er med der, og de har konsert lørdag. De øver hver dag. Blir artig å høre.

Vi har fast middagsplass i en av de mange restaurantene her, men har ikke spist der hver dag. Etter at vi fant en pizza/pasta-restaurant har vi gått dit et par ganger. Frokost og lunsj spiser vi i buffeten, det er mye greiere enn å sitte og vente på at en kelner skal komme med mat.

Jeg har vært litt bekymret for høy sigarføring ombord, men her er allslags folk. De som vil stæsje seg opp gjør det, og går på galla-evenings, vi andre går andre steder. Det er nok av steder å velge mellom. Her er kino, foredragssal, treningsrom, svømmebasseng (flere), ørten restauranter og kafeer. Vi bor på dekk 11, spiser frokost og lunsj på dekk 7 og middag på dekk 3. Fort gjort å rote seg bort, det har vi klart flere ganger. Båten er kjempestor.

Fakta om skipet Queen Mary2:
1292 ansatte, plass til 2692 passasjerer. 13 dekk, lugarer i ti av dem. Båten er 345 m lang, fint å gå tur-runder på dekk.

Eg tok fly og hadde ein og ein halv dag i London før den store USA/Canadaturen skulle starte, medan Anne brukte tre dagar på å reise gjennom 4 land på veg til Southampton! Ho er meir miljøvenleg enn meg altså...
Det er alltid fint å vera i England med mange hyggelege folk. Eg budde på eit trestjerners hotell i Bloomsbury med verdas trivelagaste resepsjonist/altmuligmann, Faroque. Eg er veldig glad i dette området der eg alltid ( høres ut som eg er i London stadig vekk, det er eg ikkje!) besøker bokhandelen London Book Review med ofte fine anbefalingar og kafe med gode kaker. Eg hadde bestemt meg for å kjøpe 1-ei- bok, og utrueg nok klarte eg å halde meg der.. ein biografi om Carson McCullers, interessant.
Fekk med meg den fine fotoutstillinga "Portraits to dream in" med den legandariske Julia Margaret Cameron og den notidige Fransesca Woodman, ofte drømmande kvinneportrett, eg synest førstnemnte er heilt fantastisk, ho er født i 1815 og døde i 1879. Ho var forresten tanta til Julia Stephen, mora til Virginia Woolf, og tok mange fotografi av  henne. Om kvelden hadde eg billett til eit nytt stykke på National Theatre om Brontë-søstrene: "Underdog, the other other Brontë". Britane er stadig fascinerte av desse tre Yorkshiresøstrene som alle var forfattarar, og kanskje konkurrentar som det blir spekulert i. Topp skodespelarar, spanande scenografi.
Anne og eg avtalte møte på Waterloo station, og satte oss på toget sørvestover, ein kort og fin tur.

Vi planlegger å være borte i omtrent to måneder.
Det blir spennende å reise med båt over Atlanteren, fra Southampton til New York, syv døgn. Vi har ikke internett ombord.
Vi blir et par dager i New York, før vi reiser med tog til slekt og venner i Minnesota og Wisconsin. Derfra toger vi videre tli Seattle og Oregon, der har vi også slekt og venner.
Etter besøk i Portland, Astoria, Tacoma og Seattle tar vi fly til Anchorage, Alaska. Der reiser vi rundt en uke.
Tilbake fra Alaska har vi noen dager i Vancouver før vi tar tog retning Toronto, en firedagers togtur.
Vi blir i Toronto i ti dager, forhåpentligvis får vi også sett Niagara Falls, før vi reiser hjem med fly.
På kartet i headingen har vi lagt inn noen røde prikker der vi har opphold.

Oversikt over noen av togreisene: