Vancouver var en veldig trivelig by. Vi bodde på YWCA. Delte do og dusj med naborommet, med et fiffig system. Når jeg var på do eller i dusjen trykket jeg en rød knapp, og da ble døra til naboen låst. Den ble automatisk låst opp når jeg gikk ut av badet. Hotellet lå sentralt (byen er stor, så "sentralt" er et vidt begrep), og vi fant ut av hvordan vi kom både hit og dit til fots eller med buss.
Vi besøkte selvsagt biblioteket som bl.a hadde en stor takterrasse med trær og planter, Kari var også på kunstmuseet og i Stanley park, og vi tok ei knøttlita ferge til et markedsområde med musikk, restauranter etc.

Etter fine dager i Vancouver pakket vi sakene og dro til togstasjonen.

Vi visste fra en  tidligere togreise med VIA Rail at kupeene var ganske små, og at det var lurt å ekspedere kofferten. Vi hadde derfor pakket de tingene vi trengte i løpet av reisen i ryggsekken. Koffertene hadde vi ikke tilgang til før vi ankom Toronto. I kupeen var det to stoler, når vi skulle sove ble stolene klappet sammen, og lå under den nederste senga.
Køyesengene ble slått opp hver morgen og ned hver kveld, vi trengte ikke gjøre noe, det ordnet den hyggelige Marielle som hadde ansvaret for vår vogn. Vi hadde egen do, og dusjen var rett borti gangen. Det fungert helt fint.
Vi bestemte sjøl om vi ville i første eller andre servering både for frokost, lunsj og middag, og serveringa var på hvite duker. Bra utvalg, ikke noe pre-made plastikkpakket mat på dette toget. Veldig hyggelige servitører og god mat. Alle måltider inkl drikke (uten alkohol) var inkludert i billetten. Vi delte bord med nye reisende hver dag, og det var artig å snakke med mange forskjellige folk. Etter hvert ble vi alle godt kjent.

Vi hadde begge med lesestoff, men det ble det ikke tid til. Det var alt for mye å se på! I annen etasje i noen av vognene var det vinduer som gikk hele veien opp (se bilder), vogna ble kalt the dome, eller the observation car. Det er noe meditativt i å sitte og se ut på landskapet. Ofte i ganske sakte fart, ofte fordi vi ventet på et godstog, eller lå etter et godstog. Godstogene har førsterett, men vi fikk ved noen anledinger passere hvis det var et veldig saktegående tog. Det er stort sett bare ett spor, så for å møte eller passere må vi vente til vi kommer til et sted med to spor.

Hvor mange innsjøer er det i Ontario? Svaret kommer seinere. Gjett litt før du får svaret.
Landskapet langs ruta var veldig variert, spesielt de første dagene. Mount Robson (3954 moh) er det høyeste fjellet i Rocky Mountains, vi så ikke toppen, den var innhyllet i en sky.
Da vi kom til Jasper skulle vi ha en tre timers pause, men vi var forsinket, og pausen ble på en time. Mange gikk av i Jasper, noen reiste derfra til Banff. Etter Jasper så vi innsjøer, sauer, elver, nye fjell, nye innsjøer, og trær, mange trær.

Så ble det plutselig fullt i utsiktsvogna. Det kom kraftige alarmlyder fra telefonene, vi fikk varsel om en tornado underveis til vårt område (se bilde av meldingen). Mange av oss hadde aldri sett en tornado før, så vi fulgte spent med på skyene. Togpersonalet forsikret oss om at taket på toget var meget sterkt, men likevel stoppet vi på en stasjon en god stund. Det var noen som skulle av der, og vi måtte vente til det var trygt for dem å gå av. Spenningen steg da skyene laget en typisk tornado-fasong, men så snudde den og dro en annen vei. Noen av oss var kanskje litt skuffet, men på den annen side var det kanskje like greit at den forsvant avgårde. De er ikke uvant med tornadoer i områder der, på store flate områder får den fyke fritt og dra med seg det som står i veien.

Vi fikk en pause i Winnipeg utpå kvelden den andre dagen, blant annet for bunkring og personalbytte.
Winnipeg så ut til å være en fin by. Vi hadde vel en times tid, tror jeg, så vi tok en spasertur og så oss litt rundt. Først gikk vi til et bygg som så helt spesielt ut. Det viste seg å være Canadian museum for human rights. Det var dessverre stengt (klokka var nærmere 22). Derfra gikk det en bru over til sentrum. Alt virket nytt, velholdt og godt planlagt her. Så var det nye mannskapet kommet på, vi hadde sagt farvel til vår ansvarshavende i vår vogn, den hyggelige Marielle, men ble paff da hun plutselig var der igjen. Så viste det seg at det var tvillingen til Marielle som hadde overtatt skiftet. De var prikk like. Og begge like blide. Morsomt.

Hva gjør man på et tog i fem dager? Jo, som sagt, utsikten er meditativ, men det var også mulighet for spill ombord. En hel togvogn full av ymse spill, inkl. scrabble og trivial pursuit og flere store og små puslespill. Og var ikke dette nok, var det også triviakonkurranse (quiz) en gang i blant, arrangert av togpersonalet. Kari var med på et vinnende lag sammen med et triveleg ungt par fra Ottawa, artig!
Og toppen på kransekaka: Kari så en svartbjørn på turen! Det var faktisk den andre svartbjørnen som ble observert. Forøvrig så vi også hjort, og sauer :-)
Og rødvinget svart-trost! Den så vi mange ganger (også i Nord-Dakota), det er en liten trost, men rød og gul stripe på vingen. Veldig fin.

Toget humpet avgårde, noen ganger fort, andre ganger sakte, og noen ganger sto det helt stille (og ventet på et godstog). Vi sov godt om natta, med ett unntak. Da kjørte de skikkelig fort for å ta igjen en forsinkelse, og folk mente de slang hit og dit i senga. Jeg sov som en stein hele natta, i motsetning til Kari og mange andre.

Vi kom til Toronto i rute, eller faktisk en halvtime for tidlig, så all forsinkelse ble innkjørt. De som jobbet på toget fortalte at ankomsten kunne variere med en time eller to, helt avhengig av godstog og andre tog.

Og hvor mange innsjøer gjettet du på at det var i Ontario? Det er nesten ikke til å tro, men det er utrolig mange! 250.000! Jeg antar de har telt med alt som er. Disse dekker tilsammen 20% av verdens ferskvannskilde.
Teller man innsjøene i hele Canada havner man over to millioner!

For å komme fra Anchorage til Seward måtte vi stå grytidlig opp. Det går ett tog på morgenen, og det går klokka 06.50! Det er veldig tidlig, spesielt når man er på ferie! Mange steder i USA har vi opplevd at offentlig kommunikasjon ikke er et førstevalg for de fastboende, her kjører alle bil, og de er så utrolig på tilbudssiden, de har hentet og kjørt oss hit og dit.
Debbie kjørte oss til togstasjonen i Anchorage denne tidlige morgenen. Toget til Seward er først og fremst beregnet på turistene (de som bor der har jo bil). Turen tar omkring fire timer, og med hyppige meldinger om severdigheter over høyttaleren. De lovet at vi skulle få se ørn, og hintet sterkt også om moose (elg). Og de holdt det de lovet. Vi så elg et par ganger. Noen mente de så en svartbjørn, men det viste seg å være falsk alarm. Høyt høyt oppe i fjellet så vi dall sheep (ville sauer), bare noen små hvite flekker langt der oppe i de stupbratte fjellene. Jeg hadde fått låne kikkert av Debbie, og kunne se at flekkene var levende dyr (de lignet riktignok veldig på geiter, men rasen heter dall sheep). Da vi nærmet oss Seward så vi utrolig mye ørn, jeg tror vi kom til ti stykker. En av dem fløy temmelig tett på toget, artig å se den på nært hold. Det er av rasen Bald eagle, den har hvitt hode, og er ganske lett å kjenne igjen. Kommer mer tilbake til ørn seinere.

På stasjonen i Seward ble vi møtte av cousin Kari (det er lett å gå seg vill i alle Kari-ene, men her snakker vi altså om en slektning av Anne). Vi møttes første gang i 2018, da Kari, Katrina og Debbie var i Oslo (Debbie er moren til Katrina som er søskenbarnet til Kari). Kari kjørte oss til hotellet, der vi fikk satt fra oss bagasjen. Seward viste seg å være en veldig koselig liten by, og de kunne by på mange kafeer med god kaffe. Cousin Kari hadde ordnet med billetter til SeaLife Center, og mens hun dro på jobb gikk vi og så på alskens undervannsdyr. Man kan mene mye om dyr i akvarium, men dette var også en forskningsstasjon der de presenterte en del forskning for besøkende. Sjøløvene kan bli  enormt svære, og vi fikk se en hann på litt over 1000 kilo. Hunnen veier en tredjedel av hannen. Ellers var det blekksprut (som gjemte seg), sjøstjerner, maneter, mange slags fisk, lundefugl og mange andre dykkerfugler der.

På husene i sentrum av Seward er det mange veggmalerier. Hvert år har de en konkurranse der deltakerne tegner en skisse av et veggmaleri. Når vinneren er valgt, skisser vedkommende opp maleriet på en diger vegg, og folk melder seg til å hjelpe med å male det ferdig (legge farge i skissen). De fleste veggmaleriene handler om gamle sagn og lokalhistorie.

Cousin Kari bor rett utenfor sentrum, men hun ville ikke at vi skulle spasere hjem til henne, det er en veldig rasutsatt vei, så vi ble hentet i bil. For ikke lenge siden gikk det ras der som gjorde at hun måtte ta båt til og fra jobben i Seward mens de jobbet med å åpne veien igjen (ikke ukjent situasjon for folk på vestlandet i Norge). Kari serverte selvfisket laks, så vill som den kan bli. Det var noe annet enn medisinert oppdrettslaks i Norge. Huset til Kari har store glassvinduer ut mot sjøen, og plutselig så vi flere sjøløver rett utenfor! Stor opplevelse. Det svømte også noen sel der ute. Dagen før så vi hval, det vil si, vi så ikke selve hvalen, men så at den blåste ut. Artig! Vi kunne godt ha blitt i Seward noen flere dager, men hadde avtalt å møte Debbie og reise til Homer sammen med henne.

På vei til Homer reiste vi innom en russisk-ortodoks kirke. Alaska var jo russisk inntil herr Seward (se bilde høyere opp) forhandlet fram en avtale mellom USA og Russland om å kjøpe Alaska. Russland trengte pengene, og summen var 90 millioner dollar. Dette skjedde i 1867. I Beringstredet er avstanden mellom Russland og Alaska bare fem kilometer på det minste.
Russisk-ortodoks religion står fortsatt sterkt i Alaska, spesielt blant den opprinnelige befolkningen (bl.a. aleuter og inuiter). Russiske misjonærer ble sendt ut for å omvende dem, men de var kloke, og klarte å beholde en del av skikkene og den opprinnelige religionen, og den ble blandet inn i den russisk-ortodokse.
Kari og Debbie så på kirken, men jeg klarte ikke løsrive meg fra ørneredet. Der vekslet to ørner på å passe på noen søte små, som ennå ikke raget med mer enn noen fjoner over reirkanten. Reiret var i et høyt tre, men siden kirken sto på en høyde slapp vi å brekke nakken for å se det. Ørneparet syntes ikke å bry seg om oss, de hevet seg bokstavelig talt over vår interesse.

Homer er i populasjon større enn Seward, men alt ligger så spredd her, ikke samlet i en kjerne, så det var litt vanskelig å få byfølelse. Da vi på kveldstur gikk forbi kinoen, hørte vi kinolyden utenfor. Rett ved satt en ørn øverst på en lysstolpe, den brydde seg ikke om at vi kikket opp på den, eller at biler kjørte forbi. Den holdt på med kveldsstellet, og konsentrerte seg om det.

I Homer bodde vi på Airbnb sammen med Debbie. Det var et lite toetasjes hus med spisested rett ved. Neste dag tok vi ferge fra Homer til Seldovia, en 50 minutters tur over Kachemak bay. En og annen sel svømte rundt kaia, og jeg så flere havoter underveis. De er bare så søte der de ligger på ryggen i sjøen, bare hodet og tærne stikker opp av vannet.

Seldovia har for meg bare vært det stedet der Hanna bodde. Hanna er en av personene jeg skriver om i boka som skal komme ut i slutten av oktober. Så det var utrolig spennende for meg å komme dit. Debbie pekte ut huset hennes da vi nærmet oss kaia. Vi gikk en tur til en forlengst nedlagt gravlund, der skal en av Hannas døtre være gravlagt. Ut fra et gammelt fotografi tror jeg vi fant ut hvor graven henes hadde vært (hun døde i 1932). Etter det store jordskjelvet i 1964 løftet havbunnen seg, og den gamle gravlunden ved sjøen ble liggende under vann når det var høyvann. Noen igangsatte arbeidet med å flytte gravene, og en ildsjel har laget skilt som markerer alle gravene på en ny gravlund. En enorm jobb, både med flyttingen, og å holde orden på hvilken grav som ble flyttet hvor. Vi fant gravene til de to siste ektemennene til Hanna. Hannas grav vet vi ikke hvor er. Det var mange norske navn på markørene, en av dem kom fra Ibestad, en liten plass i Troms fylke, der min far kom fra. Kan hende ville far min visst hvem familien hans var. Etter gravlunden gikk vi til huset der Hanna bodde fram til hun døde. Eieren var ikke hjemme, så vi holdt oss på respektfull avstand da vi tok noen bilder i området. Jeg har lest mye om Seldovia, og om Kachemak Bay og livet der i gamle dager, så det å komme dit var spesielt.

Når jeg skriver om personer som har levd, slik jeg gjorde i min forrige bok (Sigfred) og i den kommende boka, er det viktig å besøke stedene der disse personene har levd. På denne turen har jeg vært i Duluth, der Rakel bodde, i Aberdeen, Seattle og Seldovia, der Hanna bodde. Tidligere har jeg vært i Sunnfjord, der Hanna og Rakel vokste opp, i Sund (på Sotra) der Ingeborg bodde, og i Solund (Hordaland) der Petrine kom fra. Og selvsagt har jeg vært mange ganger i Bergen, der alle disse damene møtte Ludvig, som ble far til deres første barn. Han fikk 7 barn med 6 forskjellige kvinner, jeg skriver om fire av dem. Mer info om boka her: https://aceriksen.com