For å komme fra Anchorage til Seward måtte vi stå grytidlig opp. Det går ett tog på morgenen, og det går klokka 06.50! Det er veldig tidlig, spesielt når man er på ferie! Mange steder i USA har vi opplevd at offentlig kommunikasjon ikke er et førstevalg for de fastboende, her kjører alle bil, og de er så utrolig på tilbudssiden, de har hentet og kjørt oss hit og dit. Debbie kjørte oss til togstasjonen i Anchorage denne tidlige morgenen. Toget til Seward er først og fremst beregnet på turistene (de som bor der har jo bil). Turen tar omkring fire timer, og med hyppige meldinger om severdigheter over høyttaleren. De lovet at vi skulle få se ørn, og hintet sterkt også om moose (elg). Og de holdt det de lovet. Vi så elg et par ganger. Noen mente de så en svartbjørn, men det viste seg å være falsk alarm. Høyt høyt oppe i fjellet så vi dall sheep (ville sauer), bare noen små hvite flekker langt der oppe i de stupbratte fjellene. Jeg hadde fått låne kikkert av Debbie, og kunne se at flekkene var levende dyr (de lignet riktignok veldig på geiter, men rasen heter dall sheep). Da vi nærmet oss Seward så vi utrolig mye ørn, jeg tror vi kom til ti stykker. En av dem fløy temmelig tett på toget, artig å se den på nært hold. Det er av rasen Bald eagle, den har hvitt hode, og er ganske lett å kjenne igjen. Kommer mer tilbake til ørn seinere. På stasjonen i Seward ble vi møtte av cousin Kari (det er lett å gå seg vill i alle Kari-ene, men her snakker vi altså om en slektning av Anne). Vi møttes første gang i 2018, da Kari, Katrina og Debbie var i Oslo (Debbie er moren til Katrina som er søskenbarnet til Kari). Kari kjørte oss til hotellet, der vi fikk satt fra oss bagasjen. Seward viste seg å være en veldig koselig liten by, og de kunne by på mange kafeer med god kaffe. Cousin Kari hadde ordnet med billetter til SeaLife Center, og mens hun dro på jobb gikk vi og så på alskens undervannsdyr. Man kan mene mye om dyr i akvarium, men dette var også en forskningsstasjon der de presenterte en del forskning for besøkende. Sjøløvene kan bli enormt svære, og vi fikk se en hann på litt over 1000 kilo. Hunnen veier en tredjedel av hannen. Ellers var det blekksprut (som gjemte seg), sjøstjerner, maneter, mange slags fisk, lundefugl og mange andre dykkerfugler der. På husene i sentrum av Seward er det mange veggmalerier. Hvert år har de en konkurranse der deltakerne tegner en skisse av et veggmaleri. Når vinneren er valgt, skisser vedkommende opp maleriet på en diger vegg, og folk melder seg til å hjelpe med å male det ferdig (legge farge i skissen). De fleste veggmaleriene handler om gamle sagn og lokalhistorie. Cousin Kari bor rett utenfor sentrum, men hun ville ikke at vi skulle spasere hjem til henne, det er en veldig rasutsatt vei, så vi ble hentet i bil. For ikke lenge siden gikk det ras der som gjorde at hun måtte ta båt til og fra jobben i Seward mens de jobbet med å åpne veien igjen (ikke ukjent situasjon for folk på vestlandet i Norge). Kari serverte selvfisket laks, så vill som den kan bli. Det var noe annet enn medisinert oppdrettslaks i Norge. Huset til Kari har store glassvinduer ut mot sjøen, og plutselig så vi flere sjøløver rett utenfor! Stor opplevelse. Det svømte også noen sel der ute. Dagen før så vi hval, det vil si, vi så ikke selve hvalen, men så at den blåste ut. Artig! Vi kunne godt ha blitt i Seward noen flere dager, men hadde avtalt å møte Debbie og reise til Homer sammen med henne. På vei til Homer reiste vi innom en russisk-ortodoks kirke. Alaska var jo russisk inntil herr Seward (se bilde høyere opp) forhandlet fram en avtale mellom USA og Russland om å kjøpe Alaska. Russland trengte pengene, og summen var 90 millioner dollar. Dette skjedde i 1867. I Beringstredet er avstanden mellom Russland og Alaska bare fem kilometer på det minste. Russisk-ortodoks religion står fortsatt sterkt i Alaska, spesielt blant den opprinnelige befolkningen (bl.a. aleuter og inuiter). Russiske misjonærer ble sendt ut for å omvende dem, men de var kloke, og klarte å beholde en del av skikkene og den opprinnelige religionen, og den ble blandet inn i den russisk-ortodokse. Kari og Debbie så på kirken, men jeg klarte ikke løsrive meg fra ørneredet. Der vekslet to ørner på å passe på noen søte små, som ennå ikke raget med mer enn noen fjoner over reirkanten. Reiret var i et høyt tre, men siden kirken sto på en høyde slapp vi å brekke nakken for å se det. Ørneparet syntes ikke å bry seg om oss, de hevet seg bokstavelig talt over vår interesse. Homer er i populasjon større enn Seward, men alt ligger så spredd her, ikke samlet i en kjerne, så det var litt vanskelig å få byfølelse. Da vi på kveldstur gikk forbi kinoen, hørte vi kinolyden utenfor. Rett ved satt en ørn øverst på en lysstolpe, den brydde seg ikke om at vi kikket opp på den, eller at biler kjørte forbi. Den holdt på med kveldsstellet, og konsentrerte seg om det. I Homer bodde vi på Airbnb sammen med Debbie. Det var et lite toetasjes hus med spisested rett ved. Neste dag tok vi ferge fra Homer til Seldovia, en 50 minutters tur over Kachemak bay. En og annen sel svømte rundt kaia, og jeg så flere havoter underveis. De er bare så søte der de ligger på ryggen i sjøen, bare hodet og tærne stikker opp av vannet. Seldovia har for meg bare vært det stedet der Hanna bodde. Hanna er en av personene jeg skriver om i boka som skal komme ut i slutten av oktober. Så det var utrolig spennende for meg å komme dit. Debbie pekte ut huset hennes da vi nærmet oss kaia. Vi gikk en tur til en forlengst nedlagt gravlund, der skal en av Hannas døtre være gravlagt. Ut fra et gammelt fotografi tror jeg vi fant ut hvor graven henes hadde vært (hun døde i 1932). Etter det store jordskjelvet i 1964 løftet havbunnen seg, og den gamle gravlunden ved sjøen ble liggende under vann når det var høyvann. Noen igangsatte arbeidet med å flytte gravene, og en ildsjel har laget skilt som markerer alle gravene på en ny gravlund. En enorm jobb, både med flyttingen, og å holde orden på hvilken grav som ble flyttet hvor. Vi fant gravene til de to siste ektemennene til Hanna. Hannas grav vet vi ikke hvor er. Det var mange norske navn på markørene, en av dem kom fra Ibestad, en liten plass i Troms fylke, der min far kom fra. Kan hende ville far min visst hvem familien hans var. Etter gravlunden gikk vi til huset der Hanna bodde fram til hun døde. Eieren var ikke hjemme, så vi holdt oss på respektfull avstand da vi tok noen bilder i området. Jeg har lest mye om Seldovia, og om Kachemak Bay og livet der i gamle dager, så det å komme dit var spesielt. Når jeg skriver om personer som har levd, slik jeg gjorde i min forrige bok (Sigfred) og i den kommende boka, er det viktig å besøke stedene der disse personene har levd. På denne turen har jeg vært i Duluth, der Rakel bodde, i Aberdeen, Seattle og Seldovia, der Hanna bodde. Tidligere har jeg vært i Sunnfjord, der Hanna og Rakel vokste opp, i Sund (på Sotra) der Ingeborg bodde, og i Solund (Hordaland) der Petrine kom fra. Og selvsagt har jeg vært mange ganger i Bergen, der alle disse damene møtte Ludvig, som ble far til deres første barn. Han fikk 7 barn med 6 forskjellige kvinner, jeg skriver om fire av dem. Mer info om boka her: https://aceriksen.com
0 Comments
Leave a Reply. |
AuthorKari og Anne liker å formidle og dele. Det gjør vi her :-) ArchivesCategories |