 Vi gikk ombord på toget, the Empire Builder, i St.Paul, Minnesota, sent på kvelden. Det var en spesiell opplevelse. Vi ankom togstasjonen i god tid, et skilt på vei inn annonserte at det var et bryllupsarrangement inne på stasjonen. Det skjer så lite på Union Depot station Saint Paul så de leier ut stasjonshallen til ymse arrangement. Og denne kvelden var det altså bryllupsfeiring med drinker og dans og musikk på full guffe. Det ble litt slitsomt etter hvert, vi var trøtte og toget var en time forsinket. Det var deilig å komme på et tog der mange allerede hadde lagt seg. Vi hadde bestilt sovevogn og ble vist hvor vi skulle gå på. En utrolig hyggelig fyr, Gul, kontaktpersonen for alle i vogn 730 tok imot oss. Sengene var redd opp, og vi kunne bare gå og legge oss. Overkøya var temmelig smal, men hadde heldigvis en sikring, så det var ingen fare for å dette ned. Kari tok luksusvarienten nede (brei seng)! På vårt forrige tog med overnatting (New York til Chicago) hadde vi kupe av type roomette. Det er en minikupé der stolene blir omgjort til en seng. Det var ikke plass til kofferter der, så de var levert inn til togpersonalet. På toget til Seattle burde vi også levert bagasjen, men på stasjonen sa de at vi kunne ta den med inn. Vi erfarte fort at det ikke er plass til kofferter under senga. Så moralen er: ansatte i billettluka vet ikke nødvendigvis hvordan det er på toget. Vi gikk altså ombord i Minnesota, spiste frokost i North-Dakota, og lunsj i Montana. Det er mulig vi spiste middag i Idaho og våknet i Washington.
Nord-Dakota er flatt. Stoore områder med dyrket mark (monokultur), vi så veldig lite bebyggelse annet enn noen gårder her og der. Da vi nærmet oss Montana ble det litt mer kupert her og der, litt rart landskap egentlig, et stort stykke helt flatt, deretter kupert og grønt udyrket landskap med fjell i det fjerne, og så igjen enorme områder som var flate og oppdyrket. Jeg vet ikke hva de dyrker her, vi ser enten bare mørk jord, eller tynt grønt dekke. Og masse vann. Alt fra bittesmå, sannsynligvis kunstige, små vann til digre innsjøer. Mange av stedene der det var små vann tett i tett så vi også fugler som vi ikke helt har lart å finne ut av. De sitter på et gjerde eller på toppen av et halmstrå, er helt svarte, og det ser ut til at de har en rød krage. Noen av dem ser jeg er rødvinget svarttrost, men de med rød krage har vi ikke klart å finne ut av. Ellers ser vi fasan spankulere ute på jordene, en del gjess, og en mengde små svarte og hvite ender svømmer rundt i de små dammene. Her og der er det store områder med massevis av kyr med temmelig nyfødte små kalver. Mye hester også.
I Nord-Dakota er det tydeligvis en del oljeutvinning. Store pumper, en mengde tanker, og flere steder har vi sett rør opp fra bakken, der de brenner av gass som de ikke har bruk for. Så vidt jeg har forstått reduserer gassutslippet trykket i oljebrønnen, men metangassen er ikke bra for miljøet. Ved å brenne den i det den kommer opp, blir den omgjort til karbondioxid, som heller ikke er bra, men mindre skadelig enn metan.  Venter på plass i spisevogna Maten på dette toget er mye bedre enn på toget fra New York til Chicago. Der var det plastpakket mat. Her er det høyere standard med hvite duker og blomster på bordene. Det er firemannsbord, og vi kommer derfor alltid sammen med to andre. Forskjellige folk hver dag, artig. Togreisen er dyr, men vi har altså eget rom (med do og dusj), tre måltider pr dag, og fraktes over 3000 kilometer. Inkludert har vi fin utsikt, hyggelige medreisende, og null stress. Supert, etter min mening. Toget, Empire Builder, har to etasjer (vi bor oppe) og en egen utsiktsvogn med vinduer på alle kanter. Det er også vogner uten sovekupé, der er det brede seter og med veldig god beinplass, så man kan vippe setet temmelig langt bakover uten å ligge i fanget til de bak. James J. Hill sto bak byggingen av denne jernbanelinja tvers over store deler av nord-Amerika. Vi så huset hans i Minneapolis, det var huset til en skikkelig storkar, no doubt. Han ble kalt the empuire builder. Great Northern railroad ga derfor navnet Empire Builder til togene som går denne strekningen som en hyllest til James J. Hill. Nord-Dakota var som sagt flatt. Enorme flater, både dyrka mark og mye vann og myrer. Et område med store fuktige myrområder er samlingssted for trekkfugler som emigrerer, der kommer (ifølge de som kan noe om det) nesten alle trekkfuglene innom. På grunn av forsinkelse (som det visstnok alltid er på amerikanske tog) fikk vi ikke sett the glacier park, som alle snakket om. Det var mørkt da vi kom dit, så vi så ingen ting. Toget sto lenge stille i Spokane, i firetiden om morgenen, der ble de bakerste vognene hektet av, de skulle direkte til Portland. Vi skal jo også til Portland, men da jeg sjekket tog fra St.Paul til Portland kom ikke den muligheten opp. Tvert i mot, det sto at de ikke hadde denne ruta. Så vi reiser til Seattle, og tar et annet tog derfra til Portland. Området ved Cascade-fjellene er totalt annerledes enn i nord-Dakota. Her er tett skog, og høye fjell. De høyeste toppene er på nesten 4400 meter, de har spisse vulkantopper. Det er noen få tunneller, i en av dem når vi toglinjas høyeste punkt, som er 850 moh. Området runde Cascade-fjellene er veldig populære turområder, med 700 små vann/innsjøer og 1,6 mil med turstier. Vi har kjørt gjennom Okanogan-Wenatchee nasjonalpark og langs Mount Baker-Snoqualmie nasjonalpark. Men altså, mye skog. En frivillig fra organisasjonen Train Trails snakket via høyttaler om en del av severdighetene vi passerte.
Da vi ankom Seattle, Washington, var vi to timer forsinket. Vi rakk likevel å spise lunsj og kjøpe kaffe før vi gikk på toget til Portland. Behagelig tog, god plass, ingen forsinkelse.
0 Comments
Leave a Reply. |
