No er det snart klart for pakking og heimreise med mellomstopp i Hamburg nokre dagar.
Berlin svarte til forventningane og vel så det. Vi har jo vore her mange gongar, men aldri så lenge som no. Kva er det med Berlin? Noko med blandinga av mange små "landsbyar" som til saman utgjer storbyen kanskje? Vi har følt oss verkeleg "zu Hause" her i Hufelandsstrasse, er på hels med fleire i småbutikkane; oi, der er operasongaren igjen, han kjem ca ein gong i veka, han i den portugisiske far/son-restauranten småpratar når han er i slag til det... Verdas beste frisør er ukrainsk og heiter Lesya og den beste massøren er Margerita!
Og så er det jo historia, både Berlin si historie og Tyskland si, og Europa. Og samtida som er så nerverande overalt...
Vi er så priviligerte som kunne gjera dette.  
Eg har vore på nokre museum og utstillingar den siste veka pluss at eg har vandra litt rundt i Charlottenburg der eg har budd dei fleste andre gongane når eg har vore her åleine.
Den første gongen da eg tok del i eit tyskkurs på Goetheinstituttet bodde eg på eit rom i Wielandstrasse hos die Gundel, store rom med 4 meters takhøgde, gamaldags bad i art noveau-stil og kjøken med anretning, svært høgborgarleg. Men dyrt å halde ved like, så Gundel hadde to leigebuarar som delte kjøken.
Den finaste gata i Charlottenburg synest eg er Giesebrechtstrasse og det er fleire små butikkar der som eg har handla i før, td Mio der dei kun har tysk design, og ein fin vintage-butikk med mykje lekkert ( kjøpte eit ullskjørt der for mange år sidan, grått og lilla ).
Den fine bokhandelen i gata heiter Buchhandlung Winter, ei svært hyggeleg og kunnskaperik dame driv han.
På veg frå Savigny Platz og nedover Bleibtreustrasse passerer ein fleire små artige butikkar, og også ein av favorittkinoane mine, Filmkunst 66, der dei ofte viser filmar på originalspråket, såg dokumentarfilmen om Elfriede Jelinek der nyleg, anbefalast. Ho er m.a kalla "Die Nestbeschmutzerin", ho skit altså i Østerikes nasjonal"reir", kritiserer nasjonalismen, det manglande oppgjeret med 2 verdskrig og den mannssjåvinistiske og antifeministiske politikken som framleis gjer seg gjeldande. Mange hugsar kanskje filmen "Pianolærerinnen" med Isabelle Huppert i hovudrolla, sterk. Skal lesa meir av henne.
Like ved Wielandstrasse ligg den steinlagte plassen Walter Benjamin Platz. Omstridt da han vart anlagt, og det ER mykje stein, men også mykje liv der innimellom med konsertar og vatnfontene om sommaren. Det er brukt vakre materialar iallfall, og buegangane er fine synest eg med nydelege art deco-lamper. Det er ein flott bokhandel der, Geistesblüten, der det også er forfattararrangement, konsertar og utstillingar, ein triveleg platebutikk; sist eg var der prata vi om Lise Davidsen, og ein heilt vidunderleg klesbutikk som eg berre såvidt torde å kike innom og det var ikkje prislappar på!

Så fann eg endeleg fram til Keramikmuseum-Berlin i gata som heiter (pust!): Schustehrusstrasse! Det har eg ønska å besøke mange gongar utan at det lyktes, og for eit søtt lite trehus som viser seg å vera frå 1712!
Men det var større enn eg trudde, det er Hinterhof og enda ein bygning bakover. Museet er privat og eablert i 1990 av galeristen og keramikkforskaren Heinz-J. Theis som eg forøvrig hadde den gleda å snakke med, introdusert høgtideleg av ei av dei "Ehrenamtliche", frivillige, som held museet gåande. Eg vart sågar invitert til å drikke kaffe og eta Lebkuchen med han, han hadde vore i Oslo for 20 år sidan og var begeistra for Rådhuset og Oslofjorden.
Ei fast historisk keramikkutstilling er det der, også skiftande, mange kunstnarar og ulike former og fasongar, eg får vatn i munnen når eg ser fin keramikk!

Apropos kino: Anne og eg såg også den nye dokumentarfilmen om Angela Merkel som nettopp hadde premiere, "Merkel: Macht der Freiheit", regi Eva Weber, håper han kjem til Oslo også.
Ein kan seie at den kanskje var lite kritisk, men uansett politisk ståstad imponerer dama, eit ganske stort mot skulle til for å si at "Wir schaffen es"- vi klarer det, og så ta i mot 1 million syriske flyktningar. Og filmen gir også eit bilde av kor mykje meir det skal til for ei kvinne å bli tatt seriøs enn ein mann i same rolle. Men Angela hadde sin stil og let seg ikkje vippe av pinnen, det vera seg av Trump eller Putin!

Jødisk museum
Eg har vore der før, men denne gongen tok eg meg god tid til å sjå både på den heilt sereigne bygninga, den faste samlinga og den temporære utstillinga som står denne hausten og vinteren. Det er også ein god kafe i huset, og vanlegvis ein bokhandel/butikk, men den var under renovering no.
Arkitekt for museet er Daniel Libeskind, og det er laga med skarpe vinklar, tomrom og skeive veggar. Det er sjeldan at hus er så symbolsk teikna som dette, og så vellykka.
Den faste utstillinga går over mange rom og lar oss bli kjent med jødisk historie frå byrjinga til notida, både i verda generelt og Tyskland spesielt. Mange av romma innheld interaktive utstillingar og eg likte spesielt godt rommet med mange videoskjermar der jødar frå ulike land og grupperingar svarte på spørsmål om kosher-mat, kvifor kvinner skal gå med parykk, og diskuterte omskjering av gutar, med mykje meir: Også ein bildeserie med kvinnelege rabbiar gjorde inntrykk.
Her kan eg gå tilbake neste gong også og lære noko nytt-

Serutstillinga i haust/vinter er den som heiter "Inside Out" av den israelske forfattaren Etgar Keret. 
Han er ein av dei mest kjente forfattarane i Israel for tids og omsett til 49 språk, også norsk.
For denne utstillinga har han spesialskrive 9 korte historiar som alle er fortellingar baserte på muntlege overleveringar frå generasjon til generasjon i familien hans.  Dette er viktig i jødisk tradisjon, alle har eit ansvar for å fortelle vidare.
Historiane er både triste, groteske, nokre er humoristiske, og dei blir fortalte både via animasjonsfilm, lydopptak der forfattaren les både på engelsk og hebraisk og via papir som ligg samankrølla ved kvart utstillingspunkt. Utstillinga har 9 stasjonar og ved kvar stasjon er det også satt opp ein gjenstand som museet koplar til fortellingane på ulike måtar. Flott gjort.
https://www.jmberlin.de/ausstellung-inside-out-etgar-keret
​

Det er fantastisk mange flotte parker her i Berlin, ja, jeg vet vi har sagt det før, men likevel. Det er ikke flate, grønne sletter, men grønne områder med trær, benker, urtehager, og også helt ubehandlede områder der trær og busker får leve og dø i fred.
En dag leste jeg om en park som het Victoriaparken i Kreuzberg, den hadde til og med en liten elv og et slags fossefall. Ja, det måtte vi selvsagt utforske. Vi tok en S-bahn og vandret så med freidig mot til parken som vi nå kalte Victoria Falls.
På vei til parken gikk vi over et område med en utrolig mengde med gamle jernbanebroer og skinner. Det skulle rives, men noen ombestemte seg, og det ble liggende. Her ligger det mye historie, som vi ikke skal grave i nå, legger bare en wikipedialenke her.

Parkens høyeste punkt var oppgitt å være 66 meter over havet, så her måtte vi gå litt oppoverbakke. På vei opp traff vi på en tysker, og spurte ham etter fossen. Jeg hadde dagen før lest at det ikke var noe vann i fossen der nå, fordi en rotte hadde gnagd over en elektrisk ledning. Da kunne vi jo gjette på at fossen var kunstig, men dog, vi ville se Berlins Victoria Falls!
Vår hjelpsomme, og pratsomme, nye venn kunne fortelle at vannet var stengt. Det var sparing på strøm, det var vannmangel, og det var korona. Så viste han oss elveleiet, og utsikten fra toppen av fossen.

Helt på toppen av dette 66 meter høye fjellet var det et gedigent minnesmerke. Det var bygget i 1821, og var til minne om befrielseskrigene mot Napoleon (1813-1815). Jeg vet ikke  hvorfor det står navnet på mange byer rundt om på dette gedigne monumentet. Det er kjempehøyt, og fuglene trivdes med å sitte helt på toppen. Fra monumentet kunne vi se langt i alle retninger.

Derfra vandret vi på måfå, fant en kafe (selvfølgelig!), og fra kafeen så vi et bibliotek (hurra). Vi tok en tur rundt rundt i biblioteket, som heter Stadtteilbibliothek Friedrich von Raumer.

Ikke langt fra Victoriaparken (trodde vi) var det en park som heter Hasenheide. I følge kartet skulle det være park på begge sider av veien. Den ene parken viste seg å være tidligere flyplass Tempelhof, så det var ikke akkurat noen park. Der vi trodde vi kunne gå inn i Hasenheideparken var det sperret av politiet. En streng politidame nektet oss å gå inn der uten å ville fortelle oss hvorfor. Så da måtte vi vandre videre langs en trafikert vei. Der kom vi over en utrolig flott moské.

Etter moskeen fant vi omsider en mulighet for å komme vekk fra trafikken og inn i parken. Den var svær. Vi hadde lest at det var mye dopsalg der, og ble litt småskvetne da vi plutselig vandret rett mot noen som så ut til å vente på kjøpere (eller selgere). Mulig vi har sett for mye krim, men disse så ut til å være typiske rolleinnehavere for the bad guys. Vi tok av inn på en annen sti, og kom inn på en plass med noe som lignet en scene, det var også hage og benker der. Trivelig. Parken heter altså Hasenheide, og Hasen betyr harer, men vi så dessverre ingen av dem. Et sted så vi en svane og noen ender, ellers ingen andre dyr (bortsett fra hunder da).

Da vi kom ut av parken var vi i Neukölln. Der bodde jeg noen uker for 5-6 år siden, og er derfor litt kjent i området. Måtte selvsagt teste currywursten på Hermannplatz, ingen ting å utsette på den :-)

Etter hvert satt vi kursen hjemover til Prenzlauer Berg. Og begge var enige om at det hadde vært en fin dag.
Et par lenker:
https://de.wikipedia.org/wiki/Viktoriapark
https://de.wikipedia.org/wiki/Volkspark_Hasenheide

Vi har vært i Berlin mange ganger tidligere, men aldri besøkt Riksdagen. Denne gangen bestilte vi omvisning lang tid i forveien, man må være tidlig ute, omvisningene er ettertraktet. Før vi slapp inn var det full kontroll, scanning av vesker og tøy, som på en flyplass, og kontroll av pass.
Man kan velge engelsk eller tysk omviser, vi valgte tysk. Jeg forstår mer enn jeg kan snakke, så jeg tenkte det var fint å få brynet seg litt. Omviseren snakket ekstremt fort, og litt småpratende, så mye gikk meg hus forbi, til tross for full konsentrasjon. Selv Kari, som er god i tysk, forsto ikke alt.

Vi fikk mye informasjon om selve bygget, om brannen i 1933, oppbygging, ombygging, og bevaringsarbeid. Et rom var fullt av bøker. en hel vegg med Verhandlungen des Deutschen Bundestages (Stortingsforhandlinger) og mengder med noe som sikkert var Tysklands NOU-er.

Riksdagsbygningen var en ruin etter 1945, og ble bygd opp igjen på midten av 1950-tallet. Bygningen sto i den engelske sonen, og Berlinmuren ble bygd rett utenfor. I dag er riksdagsbygningen utvidet, og i en trapp er det merket av hvor muren gikk. De har også beholdt en bit av det som opprinnelig var en tunnel mellom riksdagsbygningen og presidentpalasset. Det sies at det var her brannstifteren i 1933 forsøkte å rømme. Det sies også at det var en del persontrafikk gjennom denne tunnelen mellom øst og vest i perioden 1961-1989.
Rommet med tunnelrestene er et slags museum, med bilder, plansjer, bøker med bilder og historiene til en del av personene som ble drept under rømming fra øst til vest. En av de som er omtalt i boka var en femåring fra Vest-Berlin som var ekstremt uheldig og falt i Spreekanalen under lek. Spree var Øst-Berlin. Redningsmannskap fra den vestlige siden kunne ikke hoppe i kanalen og redde ham uten tillatelse fra øst, og de på østsiden hadde ikke lov å kommunisere med de i vest. Det er en lang historie som jeg ikke skal ta her, gutten druknet.

I et område i Riksdagsbygningen er det en utstilling av en fransk kunster, Christian Boltanski. Det er 4800 bokser med navn på. Boksene er laget av blikk, og er preget av tiden, altså rustne. Navnene på boksene tilhører de ca. 4800 personene som har vært demokratisk valgte riksdagsmedlemmer i årene 1919-1999. Det betyr at medlemmer av riksdagen i årene 1933-1949 ikke er med, da var det ikke demokratiske valgt parlament. For å symbolisere disse diktaturårene finnes det en svart boks uten navn. En av boksene må stadig vedlikeholdes, den blir ofte forsøkt ødelagt eller ripet opp av besøkende, det er boksen det står Adolf Hitler på (han ble demokratisk valgt i 1933).

På toppen av Riksdagen er den karakteristiske kuppelen som synes på lang avstand. Man kan gå dit uten å ha hatt en omvisning, men det krever påmelding og kontroll. Vi så først kuppelen fra innsiden. Den er over det vi kan kalle stortingssalen (heter kanskje Riksdagssalen). Der er det plass til 736 representanter, pluss egne avdelinger for spesielle gjester, for presse, og for publikum. Kuppelen er et arkitektonisk mesterverk. Fasongen og speilene gjør at man får dagslys ned i stortingssalen, og det er sinnrike system for gjenbruk av regnvann, og smelting av snø på glasskuppelen.

Inni selve kuppelen er temperaturen som ute, det er nemlig åpent i toppen. Langs kuppelen går det "vei" som snirkler seg stadig lenger oppover. Midt i kuppelen er speil, massevis av speil som sprer lyset. På klare dager kan man se langt utover Berlin by.  Tiergarten er et kjempestort område, herfra ser det ut som en diger skog. Vi ser selvsagt radiotårnet på Alexanderplatz, og Siegessäule i Tiergarten skinner som gull.
Dette er rett og slett bare noe som må oppleves, jeg klarer ikke formidle det. Så selv om dette er en kjempestor turistattraksjon, så få det med deg, inklusiv omvisning, neste gang du er i Berlin.

P.S: Det er også en restaurant i tilknytning til kuppelen. Der får du afternoon tea for 25 Euro per person. Det var ikke verdt pengene.

Det vrimlar sjølvsagt av utstillingsplassar i Berlin, målari, skulptur, foto, gamalt og nytt. Her er noko av det eg har sett og som eg har likt spesielt godt og/eller har berørt meg:
1.  Mona Hatoum på Georg Kolbe-museet.
Kunstnaren er født i 1952 i Beirut og bor i London. Ho er rekna som ei av dei store i sin generasjon og dette er den første store retrospektive utstillinga med henne i Tyskland. Ho er svært mangfaldig og driv med performance, video, intallasjonar, skulptur, papirarbeid. Tema er marginalisering  og utanforskap, statleg kontroll etc.
​Ho tar ofte utgangspunkt i eigen kropp og nokre av arbeida vi såg på museet kunne minne litt om det som Marina Abramovic gjer.
Det er vanskeleg å gjengje inntrykk frå videoar og også med dei fotografia vi klarte å ta, men her er nokre:

Georg Kolbe-museet er i seg sjølv verdt eit besøk. Billedhoggaren Kolbe bodde og hadde atelier i huset, det er i dag freda, med skulpturar både inne og ute, både hans eigne og andre kunstnarar sine. Vakker hage og nydeleg kafe gjer det til ein fin utfluktsstad som anbefalast. https://georg-kolbe-museum.de/

,   Brücke-Museum
Museet ligg i Dahlem omgjeve av fornemme hus like ved Grünewald som er ein populær utfartsstad. Ved bygginga av huset vart det lagt vekt på at naturen rundt skulle vera eindel av opplevinga, og det føler ein sterkt ved besøket der. Brücke var eit kunstnarkollektiv som vart grunnlagt i 1903 i Dresden av arkitekturstudentane Ernst Ludwig Kirchner, Karl Schmidt-Rottluff, Fritz Bleyl og Erich Heckel. Seinare kom  m.a Max Pechstein og Otto Mueller til, og ei kort tid også den meir kjente Emil Nolde. Museet vart bygd i 1967, og husar ei stor samling ekspresjonistisk kunst av dei før nemnte kunstnararne og også andre innkjøpte.
No i haust er hovudutstillinga kalla "How to Brücke Museum: Ein Blick hinter die Kulissen" og tar for seg m.a korleis vi ser på eit bilde ut frå kven vi er,  kven som velger ut, etc. Veldig interessant og artig vri på ei utstilling synest eg. M.a hadde absolutt ALLE som arbeider på museet, frå reingjeringspersonalet via teknikarane til kuratorar og formidlarar, valgt ut yndlingsbildet sitt og fortalt om kvifor dei har valgt det, anten med video, lyd eller skriftleg. Utstillinga tok også opp korleis bilda blir sett i dag ut frå vår tids syn på kolonialisering, rasisme, kvinnesyn etc.
Dette er eit "mannleg" museum, men dei tar fram nokre kvinner som har vore meir usynlege, m.a veverskar som vevde etter mønster frå dei mannlege kunstnarane. 
Dei legg vekt på å skifte utstillingar ganske ofte, så eg skal definitivt tilbake ved eit seinare Berlin-besøk, evt. kombinert med ein tur i Grünewald.

​Paula Modersohn-Becker i Bremen
Ho har lenge vore ein favoritt og eg har vore i museet/galleriet hennar ein gong før, men no ville eg ta ein tur til Bremen, berre 3 timars togtur frå Berlin. Tenkte også å besøke heimen hennar (og mannen Otto M-B) i landsbyen/kunstnarkolonien Worpswede, men huset stengte for sesongen dagen før eg kom, så akkurat det var dårleg planlegging!
​Paula er ei av få kvinnelege kunstnarar i verda som har sitt eiga museum/galleri, eg kjem berre på Käthe Kollwitz her i Berlin/Köln og Frida Kahlo i Mexico..?
Paula Modersohn-Becker var fødd Minna Hermine Paula Becker i Dresden i 1876 og døde i Worpswede i 1907 etter å ha født ei dotter.
Ho er rekna som ei tidleg ekspresjonist og hadde ein stor produksjon, på 14 år laga ho iallfall 750 målari og 1000 teikningar som er bevarte, samt eindel trykk.
Ho var den første kvinnelege kunstnaren som måla akt-sjølvportrett.
Ho hadde fleire opphald i Paris, og var nær veninne med bilethoggaren Clara Westhoff, som seinare vart gift med Rainer Maria Rilke, Paula fekk eit nært vennskap også med han. 
Breva mellom desse tre er bevarte og gir eit fascinerande glimt frå kunstnarmiljøet.
Før og etter 2 verdskrigen vart kunsten hennar i likskap med mange andre sett på som "entartete Kunst", men ho fekk ein renessanse etterkvart.
Mannen, Otto Modersohn, ein kjent landskapsmålar, samla og bevarte mykje av kunsten hennar, og eit museum med namnet hennar kom allerede i 1927.
Museet som det no står sentralt i Bremen, er vakkert og funksjonelt, rommeleg, lyst og luftig.

Det er laga fleire dokumentarfilmar om Paula Modersohn-Becker og iallfall ein spelefilm: "Mein Leben soll ein Fest sein", 2016.
Den biografiske romanen: "Livet her er vidunderlig: Paula M-Beckers liv" av Marie Darrieussecq fekk stor merksemd da han kom, kan lånast på eit bibliotek nær deg!

​I går var v​i med på ei sers interessant og gripande vandring i kvartalet der vi bor. Den lokale historikaren Joachim Poweleit tok oss med til bygningar der det har budd jødar til dei vart deporterte, drepne eller klarte å flykte.  Eindel levde også under jorda heile krigen med hjelp av modige tyskarar.
Som eg har skrive om før er det satt ned svært mange" Stolpersteine" for å minnast dei som bodde i husa og som døde, og vi fekk høyre historia til fleire av dei. Joachim sendte rundt bilder av dei samtidig som han fortalte og det bidrog til at skjebnene til desse kvinnene, mennene og barna kom nærare og vart meir konkrete for oss.

​Berre i gata vår, Hufelandstrasse som ikkje er spesielt lang vart 173 menneske drepne, det er satt ned 17 Stolpersteine i gata.
Poweleit fortalte også historia til Liselotte Hermann som var den første tyske mora som vart henretta av nazistane i 1938. Ho var født i 1909, medlem av det kommunistiske partiet og studerte ved universitetet i Stuttgart og Berlin. Vart utvist på grunn av at ho skrive under på eit opprop om demokratiske rettar, fekk ein son med SPD-politikaren Fritz Rau i 1934, han vart drepen. Ho heldt fram med politisk arbeid, vart fengsla og til slutt henretta i 1938. Dette til trass for at historia hennar vart kjent i mange europeiske land, og det vart satt i gang ein protestkampanje for å få henne frigjeven.

Det som gjorde aller mest inntrykk på denne vandringa var ei heilt spesiell ringetavle- eine "Stille Klingeltafel"-som er satt opp i Käthe-Niederkirchner-Strasse 35.  Arkitekten Simon Lütgemeyer flytta inn i huset på 90-talet og ville finne ut meir om livet til dei som budde i huset før krigen og starta eit omfattande detektivarbeid. Dette resulterte i at han fann 83 namn på tidlegare leigebuarar i huset, svært mange av dei var jødar som vart deporterte eller myrda. Alle har fått sin innførsel på nettsida https://kaethe35.de/
og det er altså oppført ei ringetavle i messing der det er 40 ringeknappar med 40 etternamn (83 personar). Utruleg mange historiar skjuler seg bak desse namna, ære vera Lütgemeyer som har funne fram dette for ettertida.
Serleg opprørande å høre var at etterkommarane av dei få som klarte å flykte/emigrere ikkje fekk tilbake leiligheitene til foreldra etter krigen.
To brør, Peter og Werner Gossels, som mora klarte å få sendt til Chabonnes i Frankrike og som seinare kom til USA klarte å få kjøpt tilbake familieleiligheita, solgte ho vidare, etablerte ei stifting og har laga eit minnerom for mora i det lokale biblioteket sitt utafor Boston, the Charlotte Gossels-room. Det har også kome ut ei bok: "Letters from our mother" og dottera til Peter, Lisa Gottels, har laga ein film om korleis folk i den vesle byen der brørne vart sende til, klarte å redde liva til 400 tyske jødiske barn. ​https://childrenofchabannes.org/

Det er sjølvsagt eit hav av muligheiter for å oppleve kultur av alle slag her i byen: Konsertar, teater, opera, kino, utstillingar. Vi må porsjonere ut  for å ikkje bli overvelda! Nokre kveldar held vi oss faktisk også i ro heime med norsk TV/seriar eller lesing/skriving og bittelitt husarbeid!
Anne nemnte den lokale kinoen, praktfulle Filmtheater Friedrichshain  berre 5 minutt unna. Den viser ofte filmar med tilknyting til området, vi såg m.a ein dokumentar om korleis folk brukar Käthe Kollwitzplassen og ein film frå 80-talet frå DDR-tida som tydelegvis var veldig kjent her, hovudrolleinnehavaren, no ei eldre kvinne, vart intervjua etter filmvisinga. Etterpå var det salg av lokal vin (!) og innsamling av underskrifter for å redde ein almetrealle i nærheita. Stort engasjement for Kiez`en.
Ein annan film var "Tausend Zeilen", regissert av Michael Herbig, basert på ei sann historie om ein journalist i "Der Spiegel" som leverte frå seg reportasjar frå plassar han aldri hadde vore på.  Kanskje  boka kan lesast på engelsk (A thousand lines). Filmen anbefales med tekst om nokon kjem over han, det er ei utfordring når filmane ikkje er teksta. (Kva med døve tyskarar??)
Ein annan veldig spesiell kino er Krokodil som spesialiserer seg på austeuropeiske filmar. Vi kom tilfeldigvis over kinoen for fleire år sidan, da var det manuelle filmrullar som gjalt og utrangerte bilseter vi sat i, no har det skjedd ei viss oppgradering og filmane er digitaliserte, men framleis med småbord og god plass mellom setene og same mann som skjenka vin og selde billettar.
Vi såg ein dokumentar om dei såkalla dødsmarsjane frå dei tyske konsentrasjonsleirane på slutten av krigen, intervju med dei aller siste menneska filmskaparen har klart å intervjue før dei døde. Veldig sterkt.

Teater! Dokketeater for vaksne på Berliner Ensemble: Brechts Gespenster, altså Brecht sine spøkelse.
Utruleg bra laga dokker i alle størrelsar av Suse Wächter. Ein har nok mest utbytte av stykket om ein er litt historieinteressert, men dei fleste ville vel kjenne igjen Karl Marx, Lenin, Margaret Thatcher og GUD! Ei utruleg artig scene var da Karl og Gud fann kvarandre i eit heitt kyss! Dokkeførarane er synlege på scena heile tida, men ein glømmer jo dei og følger intenst med på dokkene, herleg! Utruleg flinke var dei.

Den sterkaste opplevinga hittil er nok operaen NEGAR på Deutsche Oper. Det er ein heilt ny oppsetting av Marie-Ève Signeyrole - librettoen og Keyvan Chemirani- komponist. Musikken er ei nydeleg blanding av persisk og vestleg klassisk musikk. Handlinga foregår i dagens Iran og hovudpersonane er Negar og veninna Shirin som utviklar eit kjærleiksforhald,  samt bror til Negar, Aziz, som også er forelska i Shirin.
Songarane er eminente: Negar blir sunge av Golnar Shahyar og Shirin av Katarina Bradic. Dei er veldig gode skodepelarar også, mykje av handlinga blir filma i nærbilete og vist på veggen, og teknikarane må også berømmast. Musikken er utruleg fengande, orkesteret er samansett av iranske musikarar på tradisjonelle instrument og musikarar frå Deutsche Oper.
Anne har skrive til den norske operaen om at dei MÅ prøve å få han til Oslo. Innhaldet går rett inn i det som skjer i Iran akkurat no, og tyske aviser skriv mykje om oppstanden og alle dei unge som blir drepne.  Det er eit stort iransk samfunn i Berlin og fleire store demonstrasjonar blir haldne med tusenvis av deltakarar.

Nå har vi vært i Berlin i to måneder, to tredjedeler av tida vi skal være her. Vi trives veldig godt i vår bydel, eller rettere sagt våre bydeler, for vi bor i Bötzowviertel i Prenzlauer Berg, med vår favorittpark som nær nabo, og den ligger i bydel Friedrichshain.

Det er, som tidligere nevnt, strømsparing, og veldig lav belysning om kveld og natt. I parken stenger lyset helt i 22-tida. Ganske mørk park er også stemningsfullt, og mange går tur der før det stenger. En kveld så vi også en som satt på en benk under en lampe og tegnet.

Vi går mer på kino her enn hjemme. Vår lokale kino, Filmtheater am Friedrichshain, er fem minutters gange fra leiligheten. De fleste filmer er dubbet, så det skal innrømmes at det kan være noe som går meg hus forbi, ganske mye faktisk, men handlingen får jeg med meg. For å se film som ikke er dubbet må vi ned til Hackescher Höfe, en kort trikketur herfra.
Vi fikk også med oss Prenzlauer Bergivalen her, med blant annet flere dokumentarfilmer fra området rundt her.

Her har bilene førsterett. Deretter syklistene. Fotgjengerne må stå tålmodig og vente, det vil være forbundet med livsfare å oppføre seg slik vi gjør i Oslo (valse rett ut i gata og vente at bilene stopper). Vi sykler som sagt en del, og det er veldig godt tilrettelagt med sykkelstier.
Kari har en fast leiesykkel, jeg leier ved behov. Det er mange som tilbyr sykler, både med og uten el. Skal vi langt tar vi buss eller trikk, det er kjempekjedelig å dra på seg FFP2-maska på buss og trikk, men det er stadig meldinger i høyttaleren om at det er påbudt. Det er mange som gir blaffen, kanskje først og fremst ungdommer. Det er ingen ting som tyder på at de skal droppe maskeplikten med det første.

Vi har tatt noen utflukter ut fra det sentrale Berlin. Vi tok en lengre utflukt til Starnberg (2 overnattinger) og München, det kan vi skrive om seinere.
En dag tok vi en tur til Berlins høyeste topp. Det er vanskelig for oss å kalle det et fjell, men det heter altså Grosse Müggelberg (og berg betyr jo fjell).
Første etappe gikk til Köpenick, der lette vi lenge etter en kaffebar (forgjeves!) før vi busset videre til utgangspunktet for turen. I sommerværet, vandret vi  gjennom skogen og fant "fjelltoppen" og utsiktspunktet.
- Kari hvor høyt var fjellet igjen? 1115 moh?
- Hvis du tar bort det første ett-tallet, er det omtrent riktig, ja.

Vi kan ikke gå på konsert hver dag, det er dyrt her også. Rabatt for pensjonister har de ikke, og det har de heller ikke på offentlig kommunikasjon. Ser ut til at det bare er museene og teateret BerlinerEnsemblet som har det. For november har vi allerede billetter til både opera og teater, så vi får oppleve mye kultur, både moderne og tradisjonelt arrangert. En av de mer spektakulære forestillingene vi har vært på hittil var dukketeater på BerlinerEnsemblet.
Vi hører mange artige og dyktige gatemusikanter i finværet, alt fra opera til Clapton, og en og annen vals innimellom.

Dagens tema er dyr. Dyr i byen. I Berlin er det så mange parker, og det er helst der vi møter dem, selv om det skal sies at vi nesten støtte på en vaskebjørn en kveld vi kom ut fra parken. Den rakk jeg ikke ta bilde av før den forsvant inn i noen busker.
De fleste dyr vi har sett er søte og ufarlige, det er insekter (men ikke mange), og massevis av de vanlige fuglene man finner i parker, altså ender, gjess og svaner. En og annen fisk har vi også observert. Og faktisk så vi en rev som gjemte seg i en hekk utenfor Berlinerfilharmoniens konserthus.
Det vi ser mest av er hunder. "Alle" har hund. Og derfor er det også hundebutikker, der det selges hunde-is, hunde-regnfrakk og alt annet spesielt beregnet for hunder. Jeg tror vi bare har sett én katt, og den satt i et vindu. Det er for mye trafikk til at det er trygt å være ute, og i parkene er det tett med hunder. Best å ligge og slumre i et vindu da.

Eg kjøper av og til tyske aviser, slik som Berliner Zeitung og TAZ, men les like gjerne aviser og tidsskrift på kafear, heldigvis har dei ofte godt utvalg. Norske kafear trur eg slutta med det i koronatida, og har aldri byrja att (?).
Aktuelle tema no er sjølvsagt straumkrisa og alt det fører med seg og framfor alt er det mykje stoff om Ukraina, både krigen som dessverre held fram, bakgrunnsstoff om ukrainske forhold og kultur og om flyktningane som kjem hit. Tyskland har tatt i mot over 1 million, og av desse er det veldig mange i Berlin, over 200 000 i heile fylket.

Det er vanskeleg å gå mange meter i Berlin utan å bli minna på forhistoria, både langt tilbake og ikkje minst frå 2 verdskrig og holocaust.
Eit viktig og evigvarande monument er "die Stolpersteine" (snublesteinar) som vi finn på fortaua over heile byen.
Ein snublestein er ein stein med ei minneplate i messing som blir støpt ned i fortauet utafor hus der ofre for nazismen bodde før dei vart deporterte og drepne.
Det var Gunter Demning som hadde ideen i 1992, og pr. april i år var det satt ned heile 90 000 over heile Europa.
Her er minnesteinen for Erika som var 24 år da ho vart arrestert i 1936 og myrda i Auschwitz i 1944. Så mange år med ufatteleg liding, så mange liv tapt.
Mange har sikkert også lagt merke til dei i Norge der vi faktisk har 721 av dei, frå nord til sør.

Også no er det all grunn til å kjempe mot fascisme og nynazisme.

Partiet AFD ( Alternative für Deutschland) har mange element av ekstrem-nasjonalisme og fekk litt over 10% av stemmene i valget i fjor. På ein stor demonstrasjon dei arrangerte forrige veka her i Berlin, kom det 10 000. Vanlegvis er det eit stort antal mot-demonstrantar som møter opp, men denne gongen var det svært få, så dei fekk gå stort sett uiomotsagt gjennom gatene, nokre med Hitler-helsing.

Eit anna svært aktuelt tema er "die Miete": Leieprisene på bustadar som har gått i veret, her som i andre land og byar. Det er svært mange fleire enn i Norge som leier leiligheit, og det har vorte svært vanskeleg å få kontraktar. Ei profilert SPD-politikar (sosialdemokrat) har akkkurat vore ute i media og fortalt om at ho brukte 1 år på å skaffe seg ny leiekontrakt sjølv om ho har mange kontaktar og god løn. Bürgermeisterin i Berlin, Franziska Giffey (SPD), har sagt at gjennomsnittsleia ikkje bør vera høgare enn 30% av inntekta, og nokre meiner marknaden bør regulerast gjennom eit max-antal på kor mange leiligheiter eit firma eller enkeltperson bør eige.
I mellomtida veks antalet Obdachsgslose (utan tak!) - altså bustadslause menneske. Dei ligg gjerne under jarnbanebruer, slik som her på bildet, riggar seg til med soveposar, teppe og gjerne ein hund.
I 2020 var det ei storstilt telling av folk utan bustad, og det skulle vera ei ny i 2021 og så i år, men det er no utsett til 2023.
I 2020 hadde Berlinpolitikarane stipulert at det var mellom 6-10000 Obdachslose, men tellinga viste 1976 stk, noko som førte til kritikk både av metoden og pga at det i det heile tatt var telling av folk, ein skreiv: "Det er ikkje telling vi treng, men handling".

Til slutt litt historie igjen:
Det er et gigantisk monument over Ernst Thälmann, sjå bildet nedanfor, i Greifswalder-strasse, han har sågar ein park oppkalt etter seg.  Nokre av dykk har sikkert høyrt namnet hans før i samband med den spanske borgarkrigen, det det var ein brigade oppkalt etter han.
Han var ein profilert politikar og antifascist som vart fengsla allerede i 1933 og døde i Buchenwald i 1944. Monumentet vart avduka av sjølvaste Honecker i 1986, og etter murens fall var det mange som ville rive det. Assosiasjonane til aust-regimet var ikkje gode, ein del syntes også at ansiktslikheita med Lenin var stor...
Masse diskusjonar fulgte og etterkvart vart teksten som var der tatt bort, men monumentet fekk stå. Det blir tagga ned og vaska innimellom.  
I 2020/21 vann kunstnaren Betina Kuntzsch ein konkurranse om å lage "ein kommentar" til dette monumentet og prosjektet "Vom Sockel denken" vart realisert. Det vart satt opp 5 raudmåla soklar med same proposjon som sokkelen på monumentet. Ved å lesa av ein QR-kode kan ein få sjå 10 kortfilmar der ho viser historia til monumentet, ein del om Thälmann-familien, m.a interessant om kona og dottera og refleksjonar om kunst og politikk. Absolutt sjåverdig og teksten er også på engelsk: www.vomsockeldenken.de/en/

Bildet er frå ei omvising med lokalhistorikaren Rolf Gänisch som også utgir lokalavisa, kunnskapsrik fyr, men litt utfordrande å høre på da han snakkar ganske mykje "austtysk"!

Philharmonien Berlin arrangerer formiddagskonsert hver onsdag, gratis for publikum. Det kan lønne seg å være tidlig ute, for det er begrenset med plass. Her er det ikke sitteplasser i vanlig forstand. Konserten foregår i foajeen, og folk setter seg i trapper eller på gulvet. De eneste som får sitte er folk som kan dokumentere at de funksjonshemmet eller har andre gode grunner. Her kommer unge og gamle, studenter og pensjonister, turister og fastboende. Det er vesentlig mindre kø enn vi har sett tidligere år, kanskje er det fortsatt en del som holder seg hjemme på grunn av pandemien. Musikerne er frilansere eller faste musikere i Philharmonien. Repertoiret er alt fra kjente klassikere til mer ukjente komponister, og også litt cross-sjangere. Sist vi var der fikk vi servert musikk av Astor Piazolla og Omar Massa, musikk i krysningen mellom tango og klassisk. Herlig, spennende og medrivende musikk av musikere i toppklasse. Musikerne får ikke betalt for å spille. Vi kjøpte CD av Massa trio etter Piazollakonserten.

En annen stor opplevelse som vi må nevne spesielt var konserten med Oslo Kammerakademi i Konzerthaus Berlin. De spilte suiten The Silk Road av Gisle Kverndokk, der vi blir ledet musikalsk gjennom land etter land. Flott og spennende musikk spilt av sju utrolig dyktige musikere (obo, klarinett, fagott, kontrabass). Etter pause fikk vi Beethovens 7.symfoni (op.92) spesielt arrangert for Oslo Kammerakademi. Kverndokks Silk Road kommer på CD i løpet av vinteren. Anbefales!

Den første måneden vår her i Berlin har vi hatt mange flotte musikkopplevelser, både de vi har betalt for og også mange vi tilfeldigvis har snublet over.