Nå har vi vært i Berlin i to måneder, to tredjedeler av tida vi skal være her. Vi trives veldig godt i vår bydel, eller rettere sagt våre bydeler, for vi bor i Bötzowviertel i Prenzlauer Berg, med vår favorittpark som nær nabo, og den ligger i bydel Friedrichshain.

Det er, som tidligere nevnt, strømsparing, og veldig lav belysning om kveld og natt. I parken stenger lyset helt i 22-tida. Ganske mørk park er også stemningsfullt, og mange går tur der før det stenger. En kveld så vi også en som satt på en benk under en lampe og tegnet.

Vi går mer på kino her enn hjemme. Vår lokale kino, Filmtheater am Friedrichshain, er fem minutters gange fra leiligheten. De fleste filmer er dubbet, så det skal innrømmes at det kan være noe som går meg hus forbi, ganske mye faktisk, men handlingen får jeg med meg. For å se film som ikke er dubbet må vi ned til Hackescher Höfe, en kort trikketur herfra.
Vi fikk også med oss Prenzlauer Bergivalen her, med blant annet flere dokumentarfilmer fra området rundt her.

Her har bilene førsterett. Deretter syklistene. Fotgjengerne må stå tålmodig og vente, det vil være forbundet med livsfare å oppføre seg slik vi gjør i Oslo (valse rett ut i gata og vente at bilene stopper). Vi sykler som sagt en del, og det er veldig godt tilrettelagt med sykkelstier.
Kari har en fast leiesykkel, jeg leier ved behov. Det er mange som tilbyr sykler, både med og uten el. Skal vi langt tar vi buss eller trikk, det er kjempekjedelig å dra på seg FFP2-maska på buss og trikk, men det er stadig meldinger i høyttaleren om at det er påbudt. Det er mange som gir blaffen, kanskje først og fremst ungdommer. Det er ingen ting som tyder på at de skal droppe maskeplikten med det første.

Vi har tatt noen utflukter ut fra det sentrale Berlin. Vi tok en lengre utflukt til Starnberg (2 overnattinger) og München, det kan vi skrive om seinere.
En dag tok vi en tur til Berlins høyeste topp. Det er vanskelig for oss å kalle det et fjell, men det heter altså Grosse Müggelberg (og berg betyr jo fjell).
Første etappe gikk til Köpenick, der lette vi lenge etter en kaffebar (forgjeves!) før vi busset videre til utgangspunktet for turen. I sommerværet, vandret vi  gjennom skogen og fant "fjelltoppen" og utsiktspunktet.
- Kari hvor høyt var fjellet igjen? 1115 moh?
- Hvis du tar bort det første ett-tallet, er det omtrent riktig, ja.

Vi kan ikke gå på konsert hver dag, det er dyrt her også. Rabatt for pensjonister har de ikke, og det har de heller ikke på offentlig kommunikasjon. Ser ut til at det bare er museene og teateret BerlinerEnsemblet som har det. For november har vi allerede billetter til både opera og teater, så vi får oppleve mye kultur, både moderne og tradisjonelt arrangert. En av de mer spektakulære forestillingene vi har vært på hittil var dukketeater på BerlinerEnsemblet.
Vi hører mange artige og dyktige gatemusikanter i finværet, alt fra opera til Clapton, og en og annen vals innimellom.

Dagens tema er dyr. Dyr i byen. I Berlin er det så mange parker, og det er helst der vi møter dem, selv om det skal sies at vi nesten støtte på en vaskebjørn en kveld vi kom ut fra parken. Den rakk jeg ikke ta bilde av før den forsvant inn i noen busker.
De fleste dyr vi har sett er søte og ufarlige, det er insekter (men ikke mange), og massevis av de vanlige fuglene man finner i parker, altså ender, gjess og svaner. En og annen fisk har vi også observert. Og faktisk så vi en rev som gjemte seg i en hekk utenfor Berlinerfilharmoniens konserthus.
Det vi ser mest av er hunder. "Alle" har hund. Og derfor er det også hundebutikker, der det selges hunde-is, hunde-regnfrakk og alt annet spesielt beregnet for hunder. Jeg tror vi bare har sett én katt, og den satt i et vindu. Det er for mye trafikk til at det er trygt å være ute, og i parkene er det tett med hunder. Best å ligge og slumre i et vindu da.

Eg kjøper av og til tyske aviser, slik som Berliner Zeitung og TAZ, men les like gjerne aviser og tidsskrift på kafear, heldigvis har dei ofte godt utvalg. Norske kafear trur eg slutta med det i koronatida, og har aldri byrja att (?).
Aktuelle tema no er sjølvsagt straumkrisa og alt det fører med seg og framfor alt er det mykje stoff om Ukraina, både krigen som dessverre held fram, bakgrunnsstoff om ukrainske forhold og kultur og om flyktningane som kjem hit. Tyskland har tatt i mot over 1 million, og av desse er det veldig mange i Berlin, over 200 000 i heile fylket.

Det er vanskeleg å gå mange meter i Berlin utan å bli minna på forhistoria, både langt tilbake og ikkje minst frå 2 verdskrig og holocaust.
Eit viktig og evigvarande monument er "die Stolpersteine" (snublesteinar) som vi finn på fortaua over heile byen.
Ein snublestein er ein stein med ei minneplate i messing som blir støpt ned i fortauet utafor hus der ofre for nazismen bodde før dei vart deporterte og drepne.
Det var Gunter Demning som hadde ideen i 1992, og pr. april i år var det satt ned heile 90 000 over heile Europa.
Her er minnesteinen for Erika som var 24 år da ho vart arrestert i 1936 og myrda i Auschwitz i 1944. Så mange år med ufatteleg liding, så mange liv tapt.
Mange har sikkert også lagt merke til dei i Norge der vi faktisk har 721 av dei, frå nord til sør.

Også no er det all grunn til å kjempe mot fascisme og nynazisme.

Partiet AFD ( Alternative für Deutschland) har mange element av ekstrem-nasjonalisme og fekk litt over 10% av stemmene i valget i fjor. På ein stor demonstrasjon dei arrangerte forrige veka her i Berlin, kom det 10 000. Vanlegvis er det eit stort antal mot-demonstrantar som møter opp, men denne gongen var det svært få, så dei fekk gå stort sett uiomotsagt gjennom gatene, nokre med Hitler-helsing.

Eit anna svært aktuelt tema er "die Miete": Leieprisene på bustadar som har gått i veret, her som i andre land og byar. Det er svært mange fleire enn i Norge som leier leiligheit, og det har vorte svært vanskeleg å få kontraktar. Ei profilert SPD-politikar (sosialdemokrat) har akkkurat vore ute i media og fortalt om at ho brukte 1 år på å skaffe seg ny leiekontrakt sjølv om ho har mange kontaktar og god løn. Bürgermeisterin i Berlin, Franziska Giffey (SPD), har sagt at gjennomsnittsleia ikkje bør vera høgare enn 30% av inntekta, og nokre meiner marknaden bør regulerast gjennom eit max-antal på kor mange leiligheiter eit firma eller enkeltperson bør eige.
I mellomtida veks antalet Obdachsgslose (utan tak!) - altså bustadslause menneske. Dei ligg gjerne under jarnbanebruer, slik som her på bildet, riggar seg til med soveposar, teppe og gjerne ein hund.
I 2020 var det ei storstilt telling av folk utan bustad, og det skulle vera ei ny i 2021 og så i år, men det er no utsett til 2023.
I 2020 hadde Berlinpolitikarane stipulert at det var mellom 6-10000 Obdachslose, men tellinga viste 1976 stk, noko som førte til kritikk både av metoden og pga at det i det heile tatt var telling av folk, ein skreiv: "Det er ikkje telling vi treng, men handling".

Til slutt litt historie igjen:
Det er et gigantisk monument over Ernst Thälmann, sjå bildet nedanfor, i Greifswalder-strasse, han har sågar ein park oppkalt etter seg.  Nokre av dykk har sikkert høyrt namnet hans før i samband med den spanske borgarkrigen, det det var ein brigade oppkalt etter han.
Han var ein profilert politikar og antifascist som vart fengsla allerede i 1933 og døde i Buchenwald i 1944. Monumentet vart avduka av sjølvaste Honecker i 1986, og etter murens fall var det mange som ville rive det. Assosiasjonane til aust-regimet var ikkje gode, ein del syntes også at ansiktslikheita med Lenin var stor...
Masse diskusjonar fulgte og etterkvart vart teksten som var der tatt bort, men monumentet fekk stå. Det blir tagga ned og vaska innimellom.  
I 2020/21 vann kunstnaren Betina Kuntzsch ein konkurranse om å lage "ein kommentar" til dette monumentet og prosjektet "Vom Sockel denken" vart realisert. Det vart satt opp 5 raudmåla soklar med same proposjon som sokkelen på monumentet. Ved å lesa av ein QR-kode kan ein få sjå 10 kortfilmar der ho viser historia til monumentet, ein del om Thälmann-familien, m.a interessant om kona og dottera og refleksjonar om kunst og politikk. Absolutt sjåverdig og teksten er også på engelsk: www.vomsockeldenken.de/en/

Bildet er frå ei omvising med lokalhistorikaren Rolf Gänisch som også utgir lokalavisa, kunnskapsrik fyr, men litt utfordrande å høre på da han snakkar ganske mykje "austtysk"!

Philharmonien Berlin arrangerer formiddagskonsert hver onsdag, gratis for publikum. Det kan lønne seg å være tidlig ute, for det er begrenset med plass. Her er det ikke sitteplasser i vanlig forstand. Konserten foregår i foajeen, og folk setter seg i trapper eller på gulvet. De eneste som får sitte er folk som kan dokumentere at de funksjonshemmet eller har andre gode grunner. Her kommer unge og gamle, studenter og pensjonister, turister og fastboende. Det er vesentlig mindre kø enn vi har sett tidligere år, kanskje er det fortsatt en del som holder seg hjemme på grunn av pandemien. Musikerne er frilansere eller faste musikere i Philharmonien. Repertoiret er alt fra kjente klassikere til mer ukjente komponister, og også litt cross-sjangere. Sist vi var der fikk vi servert musikk av Astor Piazolla og Omar Massa, musikk i krysningen mellom tango og klassisk. Herlig, spennende og medrivende musikk av musikere i toppklasse. Musikerne får ikke betalt for å spille. Vi kjøpte CD av Massa trio etter Piazollakonserten.

En annen stor opplevelse som vi må nevne spesielt var konserten med Oslo Kammerakademi i Konzerthaus Berlin. De spilte suiten The Silk Road av Gisle Kverndokk, der vi blir ledet musikalsk gjennom land etter land. Flott og spennende musikk spilt av sju utrolig dyktige musikere (obo, klarinett, fagott, kontrabass). Etter pause fikk vi Beethovens 7.symfoni (op.92) spesielt arrangert for Oslo Kammerakademi. Kverndokks Silk Road kommer på CD i løpet av vinteren. Anbefales!

Den første måneden vår her i Berlin har vi hatt mange flotte musikkopplevelser, både de vi har betalt for og også mange vi tilfeldigvis har snublet over.