Vi har vært i Berlin mange ganger tidligere, men aldri besøkt Riksdagen. Denne gangen bestilte vi omvisning lang tid i forveien, man må være tidlig ute, omvisningene er ettertraktet. Før vi slapp inn var det full kontroll, scanning av vesker og tøy, som på en flyplass, og kontroll av pass. Man kan velge engelsk eller tysk omviser, vi valgte tysk. Jeg forstår mer enn jeg kan snakke, så jeg tenkte det var fint å få brynet seg litt. Omviseren snakket ekstremt fort, og litt småpratende, så mye gikk meg hus forbi, til tross for full konsentrasjon. Selv Kari, som er god i tysk, forsto ikke alt. Vi fikk mye informasjon om selve bygget, om brannen i 1933, oppbygging, ombygging, og bevaringsarbeid. Et rom var fullt av bøker. en hel vegg med Verhandlungen des Deutschen Bundestages (Stortingsforhandlinger) og mengder med noe som sikkert var Tysklands NOU-er. Riksdagsbygningen var en ruin etter 1945, og ble bygd opp igjen på midten av 1950-tallet. Bygningen sto i den engelske sonen, og Berlinmuren ble bygd rett utenfor. I dag er riksdagsbygningen utvidet, og i en trapp er det merket av hvor muren gikk. De har også beholdt en bit av det som opprinnelig var en tunnel mellom riksdagsbygningen og presidentpalasset. Det sies at det var her brannstifteren i 1933 forsøkte å rømme. Det sies også at det var en del persontrafikk gjennom denne tunnelen mellom øst og vest i perioden 1961-1989. Rommet med tunnelrestene er et slags museum, med bilder, plansjer, bøker med bilder og historiene til en del av personene som ble drept under rømming fra øst til vest. En av de som er omtalt i boka var en femåring fra Vest-Berlin som var ekstremt uheldig og falt i Spreekanalen under lek. Spree var Øst-Berlin. Redningsmannskap fra den vestlige siden kunne ikke hoppe i kanalen og redde ham uten tillatelse fra øst, og de på østsiden hadde ikke lov å kommunisere med de i vest. Det er en lang historie som jeg ikke skal ta her, gutten druknet. I et område i Riksdagsbygningen er det en utstilling av en fransk kunster, Christian Boltanski. Det er 4800 bokser med navn på. Boksene er laget av blikk, og er preget av tiden, altså rustne. Navnene på boksene tilhører de ca. 4800 personene som har vært demokratisk valgte riksdagsmedlemmer i årene 1919-1999. Det betyr at medlemmer av riksdagen i årene 1933-1949 ikke er med, da var det ikke demokratiske valgt parlament. For å symbolisere disse diktaturårene finnes det en svart boks uten navn. En av boksene må stadig vedlikeholdes, den blir ofte forsøkt ødelagt eller ripet opp av besøkende, det er boksen det står Adolf Hitler på (han ble demokratisk valgt i 1933). På toppen av Riksdagen er den karakteristiske kuppelen som synes på lang avstand. Man kan gå dit uten å ha hatt en omvisning, men det krever påmelding og kontroll. Vi så først kuppelen fra innsiden. Den er over det vi kan kalle stortingssalen (heter kanskje Riksdagssalen). Der er det plass til 736 representanter, pluss egne avdelinger for spesielle gjester, for presse, og for publikum. Kuppelen er et arkitektonisk mesterverk. Fasongen og speilene gjør at man får dagslys ned i stortingssalen, og det er sinnrike system for gjenbruk av regnvann, og smelting av snø på glasskuppelen. Inni selve kuppelen er temperaturen som ute, det er nemlig åpent i toppen. Langs kuppelen går det "vei" som snirkler seg stadig lenger oppover. Midt i kuppelen er speil, massevis av speil som sprer lyset. På klare dager kan man se langt utover Berlin by. Tiergarten er et kjempestort område, herfra ser det ut som en diger skog. Vi ser selvsagt radiotårnet på Alexanderplatz, og Siegessäule i Tiergarten skinner som gull. Dette er rett og slett bare noe som må oppleves, jeg klarer ikke formidle det. Så selv om dette er en kjempestor turistattraksjon, så få det med deg, inklusiv omvisning, neste gang du er i Berlin. P.S: Det er også en restaurant i tilknytning til kuppelen. Der får du afternoon tea for 25 Euro per person. Det var ikke verdt pengene.
0 Comments
Leave a Reply. |
Kari og Anne på tur. Archives
November 2022
Categories |